Den lille flokken var kommet for å tenne julegran, få litt gløgg og ha det hyggelig. Men han som skal tenne granen er av typen som ikke kan begrense seg. Han elsker sin egen stemme, og skjønner bare ikke når det er på tide å holde kjeft. Hvor vanskelig kan det være å forstå at tidspunktet for å dra bedriftshistorien nok en gang ikke er den rette når kollegene rundt ham holder på å fryse på seg blærekatarr.

Jeg er en slik. Altså en som ikke klarer å begrense seg. I gamle dager kunne mine to sønner finne på å spørre meg som voksen om hvordan ting hang sammen. Men når du spør om hvilke år farfar og farmor giftet seg, og svaret starter med de første nordmenn som kom hit for 12.000 år siden. Da beholder man etter hvert spørsmålene inni seg.

En stund prøvde de seg med å gi meg klare begrensninger. Da fikk jeg beskjed om at; «nå har vi faktisk tenkt å spørre deg om noe. Vi putter på en krone, og du kan få snakke i fem minutter».

De fulgte mer med på tiden enn det jeg sa, og var godt fornøyd. Selv følte jeg meg avblåst før jeg hadde kommet skikkelig i gang med innledningen.

I kontorlandskapet på jobben har reaksjonene på ordgyteriet blitt veldig synlig. Flere og flere rundt meg sitter med digre støydempende hodetelefoner. Det kan nok se ut som de hører på musikk, men så lettlurt er jeg likevel ikke.

For ikke å føle meg helt utenfor har jeg selv skaffet meg Bosehøytalere rundt ørene. Du verden hvor stille det ble, men etter hvert veldig behagelig. Julegrantenneren burde prøvd det samme. Det er fantastisk befriende å slippe og høre sin egen stemme.