Folkets avgjørelse er faldt. Vi kan være sorgfulde over, at vor Nation ikke har kjent sin Besøgelses Tid, at vi ikke har været Stillingen voksen, og at vi atter skal ind i den monarkiske Statsform», skrev redaktør Finn B. Henrikssen i Bergens Tidende i november 1905.

Men han skrev mer: «Vi Republikanere er slagne og sænker vor Kaarde. Vi hilser Prins Carl og Prinsesse Maud som Landets Konge og Dronning. Leve Norges Konge, Leve Norges Dronning!»

Folkeavstemningen i 1905 var formulert som et spørsmål om ja eller nei til at prins Carl av Danmark skulle bli konge i Norge, men den ble nok allment oppfattet som et ja eller nei til monarkiet. Også BTs daværende redaktør oppfattet temaet slik, og kjempet for nei.

De stemmeberettigede var menn over 25 år. Flertallet for monarkiet — eller for han som ble kong Haakon VII - var på 78,9 prosent. I enkelte bygder på Vestlandet var det for øvrig nei-flertall, mens Bergen lå tungt inne på ja-siden.

Redaktør Henrikssens pragmatiske avbikt for det klare flertallet i 1905 har preget BTs få ledere om spørsmålet siden: Et lunkent forsvar for status quo, kongefamilien var og er jo godt likt. Hvorfor blåse opp en potensielt ubehagelig debatt om noe som fungerer?

Pragmatismen ble nok også hjulpet av leken med tanken på hvem som kunne blitt Norges første folkevalgte president. Jørgen Kosmo? Per-Kristian Foss? Sylvia Brustad?

Men det er grenser for hvor lenge vi kan skyve de prinsipielle problemene foran oss: Kongehuset har store privilegier, og - potensielt - betydelig makt. Det er problematisk å la slike posisjoner gå i arv, i alle fall ikke uten at borgerne bekrefter at det er slik de vil ha det, etter en grundig og opplyst debatt. Kanskje kan en ny folkeavstemning være en idé.

En bok av journalist Kjetil B. Alstadheim har bidratt til at spørsmålet igjen er satt på dagsordenen. Alstadheim påpeker blant annet at kong Harald i 2008 undergravde statskirkereformen, ved å insistere på at han - og hans etterkommere - fortsatt skulle være grunnlovsforpliktet til å bekjenne seg til evangelisk-luthersk kristendom. Mediene og politikerne godtok det, og dermed er det i dag - naturlig nok - omstridt om Den norske kirke virkelig er skilt fra staten.

Et pragmatisk argument for monarki har vært at kongen kun har en seremoniell funksjon. Når det ikke er snakk om makt, er det heller ikke så viktig at den som sitter i posisjonen er folkevalgt.

Men eksempelet nevnt over er langt fra det eneste der kongefamilien har agert politisk. Det kan være nok å nevne kronprins Haakon Magnus’ funksjon som såkalt døråpner for norsk næringsliv, blant annet i diktaturet Aserbajdsjan i 2011.

Det finnes andre argumenter for monarki - stabilitet og nasjonal identitet vil være to av dem - men det er ikke til å komme utenom at arvelig makt, og arvelige privilegier, er tvilsomme innslag i en moderne stat.

Tiden er inne for en styrt overgang til republikk, men først for en ærlig og grundig debatt.