Ingen skal straffes for bergenspolitiets nedprioritering av grove narkotikasaker, og det var heller ikke å forvente.

Det sentrale i denne varslingssaken er ikke straff, men hvordan politiet kunne havne i en situasjon hvor prioriterte saker måtte legges til side – og hvordan de kommer ut av uføret.

I april 2016 ble varslet en tjenestemann om en stående ordre som sa at politiet skulle unnlate å etterforske alvorlige narkotikaforbrytelser. Varsleren mente praksisen var både ulovlig og kritikkverdig. I over ett år er varslingssaken blitt skjøvet rundt i justissektoren, og foreløpig er det kun Spesialenheten for politisaker som har tatt stilling til innholdet.

Spesialenheten har bare mandat til å vurdere om det er begått straffbare forhold. Spørsmålet om straff er ikke særlig interessant i denne sammenheng, og det var derfor ingen overraskelse av saken ble lagt til side som intet straffbart forhold. Mer interessant er det at Spesialenheten peker på flere kritikkverdige forhold.

Bergenspolitiet har lenge slitt med store mengder uløste saker. De siste årene har etterslepet ligget godt over 4000 saker, noe som er et betydelig avvik fra måltallet på 2700.

Ifølge vitneavhør av sentrale politiledere var det arbeidsbelastning som utløste behovet for å begrense inntaket av nye saker. Stort press på juristene skapte en uholdbar situasjon, og politiledelsen valgte å prioritere gamle saker.

Det er påfallende at prioriteringene har hatt forankring helt til topps, men at de aldri ble kommunisert som noen klar, skriftlig ordre. Et viktig spørsmål Spesialenheten stiller, er om det ble gjort tilstrekkelig for å skape forståelse for ledelsens prioriteringer.

Dårlig kommunikasjon later til å være et tilbakevendende problem for Hordaland politidistrikt. Det er åpenbart at kritikk ikke er blitt håndtert godt nok internt. Utad kan det også være vanskelig å akseptere at rusavhengige blir bøtelagt for brukerdoser, mens bakmennene får operere fritt. Slikt krever en forklaring, og det er en lederoppgave.

I utgangspunktet har politiet plikt til å straffeforfølge. Plikten begrenses naturligvis av kapasitet og ressurser, men ved konkret kunnskap om grov kriminalitet er den absolutt.

Spesialenheten mener at prioriteringene som ble gjort ikke kan føre til straffansvar. Det er ikke det samme som at det er akseptabelt.