Under SVs landsmøte i helgen uttalte partileder Audun Lysbakken: «Vi går til valget i troen på at håp kan vinne over frykt». Han snakket ikke om den urolige verdenssituasjonen, men om SVs skjøre skjebne.

Partiet har opplevd sammenhengende nedgang siden rekordvalgene i 2001 og 2003. Ved de tre siste valgene har oppslutningen ligget på 4,1 prosent, en desimal over sperregrensen.

Lysbakken har ikke maktet å løfte partiet, men nyter overraskende stor tillit internt fremdeles. Men om nåden er stor i sosialistene leir, er velgerne nådeløse. SV fremstår som et lite relevant parti for de fleste.

I bratt motbakke kan det synes som en klok strategi å gå tilbake til de ideologisk trygge kjernesakene. Landsmøtet vedtok fem hovedpunkter som fremstår som en venstredreining, tilbake til klassiske SV-saker fra tiden før Erik Solheims miljøprofil og Kristin Halvorsens familieprofil.

Samtidig er punktene et rent ultimatum til Arbeiderpartiet. Det er dristig å foregripe regjeringsforhandlinger et halvt år før de eventuelt skal skje. Slik sett fungerer landsmøtevedtakene heller som en strategi for livet i opposisjon.

Nei til oljeutvinning ved Lofoten, Vesterålen og Senja, og kraftig kutt i CO₂-utslipp, er saker som har appell langt utenfor SV.

Å redusere barnefattigdom ved å øke barnetrygden er isolert sett et sympatisk tiltak, men det er dyrt. Trolig ville det vært nyttigere å se på hele det statlige virkemiddelapparatet for å hindre fattigdom.

Å forby profitt for private drivere av barnehage, barnevern og asylmottak er ideologisk begrunnet, og neppe en vinnersak utenfor SVs grunnfjell. Private tjenester i disse sektorene er et nødvendig tilskudd til statens og kommunenes tilbud.

En ny og rausere lærernorm kan vinne gehør, men er svært kostbar, i likhet med store deler av SVs kjernesaker.

SV bekrefter at partiet er mer opptatt av de gode hensikter enn verdiskaping og inndekning. SVs barnetrygd- og lærernormforslag vil alene spise opp store deler av skatteskjerpelsene Ap går til valg på, og Ap-leder Jonas Gahr Støre har allerede avvist SVs dyreste forslag.

Det betyr at SV allerede nå innser at de må kunne overleve utenfor regjering fra høsten av. Med høyrepopulismes fremvekst burde det være plass for et tydelig venstreparti i norsk politikk.

Men tro, håp og kjærlighet er ikke nok. Heller ikke gamle kjernevelgere. SV kan gå mot nok en kamp mot sperregrensen.