I den offentlige klimadebatten snakkes det om hvor mange gigatonn CO₂ som slippes ut og hvor mange millioner kvadratkilometer is som har smeltet i Arktis. Dette er størrelser som det er umulig å forholde seg til i det daglige.

Klimadebatten kan derfor ofte virke fremmed og distanserende. Det har to forskere forsøkt å gjøre noe med i en forskningsartikkel som nylig ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science.

Det menneskeskapte

I artikkelen har forskerne sammenlignet hvor mye menneskeskapt CO₂ som er sluppet ut med hvor mye isdekket i Arktis har trukket seg tilbake. De fant at hvert tonn CO₂-utslipp har redusert isdekket i Arktis med tre kvadratmeter.

Med dette har vi fått et mål på klimapåvirkning som vi lettere kan forholde oss til. For eksempel vil en bilferie i Skandinavia slippe ut nok CO₂ til å smelte omtrent én kvadratmeter med is i Arktis. Det tilsvarer omtrent arealet til et salongbord.

En familie som velger å reise på flytur til USA, vil slippe ut nok CO₂ til å smelte 20 kvadratmeter med is. Dette tilsvarer arealet til en liten stue.

Prosessene som gjør at klimaet endres og isen smelter ved økt CO₂-innhold i atmosfæren er kompliserte. Forenklingen som gjøres i artikkelen i Science gir oss imidlertid en enkel «kalkulator» som kan regne ut hvor mye vi som enkeltpersoner faktisk påvirker klimaet. Og fordi alle påvirker klimaet er det viktig at alle blir med og bidrar til å endre samfunnet i bærekraftig retning.

Bevisstgjøring

Men hva kan man som enkeltperson gjøre? Å bli bevisst at vi alle påvirker klimaet er en veldig god start. Vi må vektlegge klima mer når vi lytter til offentlige debatter og deltar i valg. Vi må velge klimavennlige produkter og etterspørre klimavennlige løsninger, både hjemme og på jobb.

De største utslippene i Hordaland kommer fra kvotepliktig sektor, som Mongstad og andre industrivirksomheter. Den har vi som enkeltpersoner liten innflytelse på. Men transportsektoren utgjør 16 prosent av våre CO₂-utslipp.

Vi kan redusere vår effekt på klimaet ved å gå, sykle eller reise kollektivt til jobb. Vi kan la oss inspirere av danskene: i København sentrum er det nå flere sykler enn biler.

Elbiler

Dersom vi likevel velger å bruke bil, kan vi velge elbil. Elbiler reduserer utslippene i transportsektoren til kun å gjelde selve bilproduksjonen. I Hordaland ser vi effekten av svært høy tetthet av elbiler ved at utslippene fra lette kjøretøyer har gått ned de siste årene. Det argumenteres ofte med at elbiler som går på strøm produsert fra kullkraft også forurenser.

En sammenligning mellom to versjoner av en Mercedesmodell, en med elektrisk motor og en med forbrenningsmotor, viste at den elektriske utgaven totalt gjennom hele livsløpet bare slipper ut en tredjedel så mye CO₂ som versjonen med forbrenningsmotor. Dette forutsetter at elektrisiteten til drift kommer fra vannkraft, slik som i Norge. Dersom elektrisiteten kommer fra dagens energimiks i EU blir CO₂-utslippet fra den elektriske versjonen tre fjerdedeler så stort som fra den fossil-drevne versjonen.

Satsingen på elbiler kommer samtidig med at mange land er på vei mot en grønnere energiproduksjon. For eksempel var to tredjedeler av all kapasitetsøkning innen elkraftproduksjon i USA i 2015 fornybar (sol og vind). Den siste tredjedelen var gasskraft. Også EU og land som India og Kina satser stort på fornybar kraft. Det er derfor viktig å støtte opp rundt ordninger som kan bidra til å fase inn elbiler i bilparken.

I luften og på havet

Andre transportsektorer som også står for betydelige bidrag til samlede CO₂-utslipp er trafikk i luften og på havet. Innen luftfart er nye og mer klimavennlige løsninger på vei. Nylig foretok Alaska Airlines en kommersiell flyging fra Seattle til Washington DC på en alkoholbasert flybensin fremstilt av avfall fra skogsindustri.

Kommersiell bruk av neste generasjons bio-basert jet-drivstoff som dette i stor skala ligger imidlertid fremdeles noe frem i tid. For transport til havs er det foreløpig vanskelig å se noe reelt alternativ til fossilbasert drivstoff, men kortreiste varer og matprodukter vil bidra til å redusere selve transportbehovet. I begge tilfeller er det viktig at vi som forbrukere er villige til å velge klimavennlige produkter og tjenester når de er tilgjengelige, selv om de kan være dyrere.

Subsidier

Subsidier er et avgjørende virkemiddel når man ønsker å dytte samfunnet i en bestemt retning. Norsk industri ble subsidiert med billig vannkraft allerede for hundre år siden. Norsk fiskeri på 1950- og 1960-tallet og akvakulturnæringen på 1970- og 1980-tallet ble subsidiert gjennom offentlig finansiert forskning og teknologiutvikling, mens oljenæringen i dag får dekket mer enn tre fjerdedeler av kostnadene til leting og prøveboring mot at det betales en høy skatt av overskuddet når produksjonen er kommet i gang.

Dette har vært avgjørende grep for å få norsk industri og fiskeri til å stå på egne bein. Nå er det fornybar energi og klimavennlige løsninger som trenger et skyv. I Norge har mye av fokuset i klimapolitikken vært på kjøp av såkalte klimakvoter. Det vil si at norske bedrifter kjøper tillatelser fra klimavennlig industri og energiproduksjon i utlandet til å slippe ut CO₂. Dette kan være et godt tiltak for å bygge opp fornybar energiproduksjon og klimavennlig industri i andre land, og da spesielt utviklingsland.

Afrika

Afrika er i ferd med å hoppe over den karbonintensive industrialiseringen Vesten har hatt og gå direkte til fornybarsamfunnet, slik de også hopper over fasttelefoni. Men salg av klimakvoter virker også passiviserende og distanserende ved at klimakutt overlates til storpolitikk og industri.

Dersom vi skal lykkes med å kutte CO₂-utslippene tilstrekkelig til å oppnå FNs klimamål, er det avgjørende å involvere samfunnet også på personnivå. Det vil bidra til økt bevisstgjøring rundt at alle kan og bør bidra – også i det daglige.

Fremtidige klimaendringer kan forhindres, men det er vanskelig å reversere allerede inntrufne klimaendringer. Derfor er det bedre å starte på veien mot fornybarsamfunnet – selv om man starter seint – enn å ende opp med å ikke gjøre noe.

Å ikke gjøre noe er også et aktivt valg – et valg med konsekvenser. Vi må ta en kjent kostnad i dag, slik at vi slipper en ukjent kostnad i fremtiden.

Denne kronikken reflekterer kun forfatterens personlige syn, og er ikke nødvendigvis representativt for synet til forfatterens respektive forskningsinstitusjon.

Vidar S. Lien er forsker på oseanografi og klima ved Havforskningsinstituttet i Bergen

Vidar S. Lien, forsker på oseanografi og klima ved Havforskningsinsituttet i Bergen.
Privat