Det er tre år siden jeg ble engasjert i denne saken. Min sønns beste kompis Nathan skulle «returneres» til Etiopia, et land han aldri hadde vært i. I min naivitet trodde jeg at når det kom frem hvordan politikken slo ut i praksis, så ville det komme endringer. I min naivitet så trodde jeg at når politikerne innrømmet at praksis hadde vært for streng, så ville de ordne opp. I min naivitet så trodde jeg på de politiske «seirene» hvor asylbarna ble utpekt som vinnere.

La meg forklare hvorfor og la oss gå tre år tilbake i tid. Da skulle alle de 400 asylbarna ut. Ifølge daværende justisminister Grete Faremo hadde alle barna fått en grundig og individuell vurdering, der alle hensyn var vurdert. I mars 2012 var jeg med på «Debatten» på NRK. Jeg spurte Faremo om hun sto inne for at alle barna hadde fått en grundig og individuell vurdering, der hensynet til barnets beste og tilknytning til riket var vurdert? Ja, svarte hun. Hadde hun lest noen av disse vedtakene som hun gikk god for? Nei, svarte hun. Ettertiden viste at hun tok feil.

I juni 2012 kom stortingsmeldingen «Barn på flukt». Daværende barneminister Inga Marte Thorkildsen (SV) feiret meldingen — nå skulle hensynet til barnet tillegges mer vekt, og flere barn skulle få bli. Alle barna skulle få anledning til å prøve sakene sine på nytt. Stortingsmeldingen slo fast at praksis hadde vært for streng. Utlendingsnemnda fikk føringer om hvordan de skulle tolke utlendingsforskriften § 8-5, som sier at et barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.

For å sikre seg at de politiske signalene i stortingsmeldingen ble fulgt, skulle det ett år etter komme rapport. Dersom UNE ikke hadde fulgt opp føringene skulle det komme «regelendringer». Dette ble feiret på Aps landsmøte som nok en seier. Jeg spurte politikerne hva «regelendringer» innebar, når det ikke ville være verken en forskrift eller en lovendring. Svar fikk jeg ikke. I juni 2013 kom rapporten og fra mediene ble det formidlet: 40 prosent flere av asylbarna får bli. Justisministeren sa seg fornøyd, det var ikke behov for regelendringer.

At 40 prosent flere barn får bli høres fint ut. Her er regnestykket: 73 saker var grunnlaget for rapporten. 30 av sakene ble omgjort på bakgrunn av barnas situasjon, totalt 66 barn. På denne tiden var det rundt 500 lengeværende barn, det vil si barn som har vært her i mer enn tre år. Å ta utgangspunkt i et lite utvalg av de lengeværende barna, for å så fremstille det som at 40 prosent flere får bli, er direkte misvisende. Men det er visst greit i spillet om asylbarna.

Å ta utgangspunkt i et lite utvalg av de lengeværende barna, for å så fremstille det som at 40 prosent flere får bli, er direkte misvisende.

Så nærmet det seg valg 2013. Det var påfallende stille. Det ble sagt at saken var en av de vanskeligste for daværende regjering. For SV og deres velgere var det hardt å se at barn som Neda Ibrahim, som hadde bodd her i ti år, ble vekket på natten av at ruten ble knust, for å så bli tvangsutsendt. Neda og familien lever nå i en flyktningleir i Jordan, på grensen til Syria. Vi vet det står veldig dårlig til med familien. Det er vanskelig å forstå hvordan Neda, som en av dem som hadde vært her lengst, som burde være en av vinnerne, kunne ende opp i en flyktningleir.

Les også:

Men KrF og Venstre glemte ikke barna. De mente de hadde fått til mer på 14 dager i forhandlingene med Frp og Høyre, enn hva SV hadde greid de foregående åtte årene i regjering. «Rettferdighet» hadde de oppnådd for asylbarna. Tenke seg til. Tårene mine rant da Knut Arild Hareide proklamerte dette. Men det viste seg raskt at dette var et spill for galleriet. Hareide ba om unnskyldning — til SV leder Audun Lysbakken.

Rundt 140 av 750 barn ble omfattet av engangsløsningen. Kriterier som barnets beste eller tilknytning til Norge lå ikke til grunn for denne løsningen. Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande innrømmet at de ikke hadde sett så nøye på hvor mange barn som ville bli omfattet. Det er visst ikke nødvendig å vite hva «rettferdighet» innebærer når det kommer til asylbarna.

Vi ventet lenge på den varige løsningen - den som skulle hjelpe. Samtidig som vi ventet, så vi politiet fortløpende sende ut mange av barna som de nye reglene er ment å omfatte. I september kunne vi lese i Nordlys at 40 barn ble og 19 voksne ble sendt til Nigeria på samme fly. Mange av dem uten å ha vært i Nigeria før, uten å ha fått nødvendige vaksiner. Uten mulighet til å få kontakt med rettsvesenet før utreise. For flyet sto klart, og ute var de før dagen var omme.

Den varige løsningen kom på plass i hui og hast 8. desember. Det viste seg at justisministeren hadde feilinformert sine lagspillere Venstre og KrF da han beroliget dem og resten av Stortinget i høst om at de lengeværende barna ikke var prioritert for utsending. Pussig at de lot seg berolige, samtidig som de fortløpende kunne lese om opprivende utkastelser. Pussig er det også at Ap i februar 2013 ga beskjed til politiet om at de lengeværende barna skulle prioriteres for utsending. Uten at deres regjeringspartner SV var informert. Og samtidig som Ap ventet på evalueringen som skulle vise om UNE la vekt på deres føringer.

Samtidig som vi ventet, så vi politiet fortløpende sende ut mange av barna som de nye reglene er ment å omfatte.

Da denne saken sto på som verst for den forrige regjeringen, og denne høsten for den nåværende, kom det opp forslag fra opposisjonen om å stille sakene i bero. Men SV stemte ikke for forslaget ved forrige slag, og Venstre og KrF stemte ikke for denne høsten. Forklar gjerne hvorfor til de utsendte barna. Å stoppe utsendelser mens nytt lovverk utarbeides gikk i 2004 og i 2007 da vi var i samme situasjon. Men spillereglene er endret.

I disse dager leser vi fortløpende om graverende feil begått fra politisk hold. Lengeværende barn er for eksempel blitt sendt til Afghanistan imot faglige råd. Men det er kanskje ikke mer å forvente i dette spillet hvor barna blir omtalt som lagervare av selveste justisministeren?

Ap og SV har nå kommet på banen. SV krever ny behandling av sakene til dem som er sendt ut. Ap åpner for at barna som er sendt til Afghanistan skal få komme hjem. Det eneste riktige er å stille politikerne til ansvar - og hente hjem barna som er feilaktig sendt ut.

En ting er sikkert: Barna er de største taperne i dette spillet. Barn født i Norge med en tapt barndom på asylmottak, og en fremtid vi ofte feller tårer for når vi ser den på TV. Er de heldige, får noen av dem bli. Men at det er kommet nye regler får de ikke vite om. En gjennomgang av saken fra myndighetenes side skjer ei.

Like sikkert som at barna har tapt, er at også politikerne har tapt. For en sak som omhandler barn skal ikke være et spill. Selv om dere setter ordet «asyl» fremfor ordet barn, endrer det ikke faktumet at barn er barn.