1. Selvstendighetsparadokset. Vi utdanner flere selvstendige unge for hvert år, samtidig som samfunnet i mindre grad etterspør selvstendige arbeidere.

Dagens unge er selvstendige. I tråd med moderne pedagogikk og utdanningsreformer har selvstendig tenkning og autonomi gradvis blitt institusjonalisert. I barnehagen trenes barna ikke bare i praktiske gjøremål som å spise og å kle på seg, men også i å ta egne avgjørelser i sosial omgang med andre. I grunnskolen er tiden mer elevstyrt, og man har forlatt puggeskolen til fordel for friere og mer prosjektorienterte læringsformer. Ifølge universitets— og høyskoleloven er studenters selvstendighet et av de viktigste kriteriene som skal vurderes i besvarelser og ved eksamener. Mer selvstendighet og ansvar ser ut til å fungere for mange, om ikke for alle.

Les også:

I arbeidslivet er imidlertid norsk medbestemmelses— og fleksibilitetetskultur under press. Nye styringsideologier blir innført i takt med voksende lederlønninger. Metodene er importert fra land med mer hierarki enn vi er vant til her hjemme, og de fremmer i større grad toppstyring, kontroll og formell styrings- og instruksjonsrett. Dette gjelder de store konsulentselskapene, og det gjelder offentlig sektor, spesielt i kommuner og i universitets- og høyskolesektoren. Begge har vært arenaer hvor selvstendighet og autonomi tradisjonelt har hatt gode vilkår i Norge.

Resultatet av selvstendighetsparadokset er at ungdom i høy grad er selvbevisste og trente i å ta egne avgjørelser, men i møte med arbeidsliv og høyere utdanning opplever de gjerne systemene som fastlåste og meningsløse. Når vi ser ungdommer som uttaler seg i mediene om at de mottar støtte fra Nav, samtidig som de ikke vil gå skole eller ta seg «hva som helst» av arbeid, gir det et godt bilde på hvilke utslag dette paradokset kan gi.

2. Investeringsparadokset. Den voksende norske velferdsstaten, og den gradvise åpningen for markedsløsninger, har gjort at det å investere tiden sin i utdanning, arbeid og bolig har vært svært lønnsomt i mange år. Spesielt generasjonen som ble født på 50- og 60-tallet, i mange år nøysomme, i de senere år mer konsumvillige, fikk mye igjen. Mange sitter med mer eller mindre nedbetalte boliger verdt tre til seks ganger mer enn kjøpesum, en eller flere fritidsboliger på si og en romslig hverdagsøkonomi i tillegg. For foreldregenerasjonen var det selvsagt ikke vanskelig å motivere seg - de personlige, materielle og sosiale gevinstene har vært mange.

Ungdomsgenerasjonen må regne med å studere hardere, samtidig som utdanningen koster mer på grunn av boligsituasjonen i studentbyene, og gevinsten på sikt er mindre. Unge er økonomisk avhengige av sine foreldre mye lenger, de må betale langt mer for bolig og regne med å bo tettere enn de gjorde som barn.

Resultatet av investeringsparadokset er at vi forventer at de unge skal gjennomføre lange utdanninger på stadig knappere tid, og de får mindre igjen enn før.

Les også:

Min mor, som på midten av 80-tallet var 27 år og alene med meg på syv år, kunne ta opp lån og kjøpe nybygd rekkehus uten å ha fullført videregående. Det var mot slutten av en periode med mange års sosial boligutbygging, prisregulering og subsidiepolitikk. For å gjøre det samme i dag må en ha partner med god inntekt, to foreldrepar som trer støttende til, samt være villig til å binde seg til banken i 25— 30 år. Vi er på vei tilbake til et Norge hvor inntekt og eiendom avhenger mer av arv enn prestasjoner.

3. Innovasjonsparadokset. Selv om de fleste moderne vestlige land fremdeles er mer effektive enn året før målt i bruttonasjonalprodukt (BNP), er også de aller fleste preget av lavere produktivitetsvekst enn tidligere. Men det er ikke bare vestlig kapitalisme som sliter. Det økologiske grunnlaget for ytterligere vekst er ikke lenger til stede, i hvert fall ikke uten at vi globalt legger om til bærekraftig produksjon av varer og tjenester.

Unge er opptatt av globale spørsmål, og dette er en del av tidsånden. De fleste unge mener i dag, i motsetning til sine foreldre, at klimakrisen er blant de sakene som det viktigst å løse. For 30 år siden ga norsk innovasjonspolitikk muligheter til både oljebransje og nordsjøarbeidere - alle som var villige til å ta litt risiko og delta i oljeeventyret, fikk støtte og forsikringer fra den norske staten.

Selv om det lenge har vært slik at vekstmuligheter har vært koblet til fornybar energi og bærekraftige tiltak, har de siste regjeringene hovedsakelig forsøkt å løse klimaproblemet gjennom markedsmekanismer (kjøp og salg av kvoter/utslipp/kraft), som gjør at selskapene kan fortsette å pumpe opp subsidiert olje og gass så lenge det går. Forskning og utvikling av fornybar teknologi mottar lite i forhold. Markedspolitikken fungerer passiviserende på klimaengasjementet. Stadig færre nasjoner støtter opp om kvoteordningene.

Resultatet av innovasjonsparadokset er at mange unge er engasjerte og bevisste på globale utfordringer, men at det ikke finnes nok studieplasser eller arbeidsplasser tilpasset dette - det finnes ikke innovasjonspolitikk for grønn omstilling.

Les også:

Generasjon prestasjon, de lydige, de skoleflinke, de stressede og de slitne har alle dette til felles: Motivasjonsstrukturene for unge i Norge er radikalt endret på noen få tiår.

De fleste ungdommer jeg møter er sosiale, kloke og dyktige, opptatt av globale spørsmål, men de mangler de institusjonelle mulighetene som så mange av foreldrene hadde. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på problemet, og i et rikt land med rike velgere, og et politisk klima som dyrker konkurranse og prestasjon, blir nok ungdommenes kår verre før de blir bedre.

Men poenget er: Hvis vi ønsker at flere ungdommer skal bruke energien sin til noe mer enn russetiden og ulike former for selvrealisering, må de få de samme mulighetene som de over 40 år hadde. Færre velmente råd og formaninger, mer tillit og større alburom. Til sist trenger ungdom politikere som ser at arbeidsplasser i fornybar energi må gi nye muligheter der oljejobbene forsvinner.