**Det er tre år** siden FNs Generalforsamling gikk inn for at barn kan innklage sine egne myndigheter til FNs barnekomité. I disse tre årene har norske myndigheter verken vist vilje til å gi norske barn denne klagemuligheten eller gitt noen god forklaring på hvor denne uviljen kommer fra.

Tyske barn har fått rett til å klage, spanske barn har fått rett til å klage. Nå må den norske regjeringen snarest sørge for ratifisering av Barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll slik at klageretten også vil gjelde for våre barn.

Stortinget har flere ganger sagt A, men regjeringen har ennå ikke sagt B. Vi som jobber for barns rettigheter i Norge har aldri fått noen god begrunnelse og føler at vi driver med skyggeboksing.

Sommeren 2012 la representanter fra Høyre, Frp, KrF og Venstre frem et forslag i Stortinget der de argumenterte for hvor viktig det var at Norge fulgte Tyskland, Spania, Portugal, Bolivia, Thailand og de andre landene som har sluttet seg til klageretten. Og de argumenterte godt:

«Tilleggsprotokollen medfører at Barnekonvensjonen, som den siste av de viktigste menneskerettighetskonvensjonene får en klagemekanisme som gjør det mulig å følge opp brudd på barns rettigheter etter konvensjonen. For eksempel barns rett til tilstrekkelig mat og vann, skolegang, og beskyttelse mot vold og overgrep. «

Eksemplene som trekkes frem er dessverre aktuelle også her i Norge. Gutten som omkom av sult i Oslo i fjor sommer, barn under barnevernets omsorg som ikke får ordentlig skolegang, og barn som opplever vold og overgrep i hverdagen fordi vi ikke klarer å se ropene om hjelp. Hva er da grunnen til at partiene som argumenterte så godt for snart tre år siden, og som i dag har flertall på Stortinget, ikke tar skrittet fullt ut? Hvorfor har norske myndigheter ennå ikke sørget for at barn får det samme rettsvernet som voksne?

Hvordan skal vi klare å sikre at barn i nabolaget vårt ikke sulter hjemme? Hvordan kan vi sørge for at voksne på barns arenaer blir trygge nok til å melde fra når de ser at barn sliter og har det vondt? Hvordan sørge for at de som jobber med barn tør konfrontere foreldre med ubehagelig meldinger?

Vi trenger å ruste opp våre egne tjenester. Selv om vi har mye å være stolte av kan vi ha glede av litt hjelp. Verdens fremste eksperter på barns rettigheter, FNs barnekomité, har mye å tilby oss når vår egne systemer svikter.

Et tenkt eksempel: Et barn under barnevernets omsorg klager inn norske myndigheter for ikke å ha ivaretatt hennes rett til utdanning. Klagen vil kunne medføre at norske myndigheter får refs fra FNs barnekomité. Men enda viktigere, barnekomiteen vil kunne bidra med konkrete vurderinger rundt hvordan vi skulle ha innrettet tjenestene våre slik at akkurat dette barnets rett til skolegang kunne blitt ivaretatt; hvordan hensynet til barnets beste skulle vært vurdert i utforming av skoletilbudet, og ikke minst hvordan barnet selv skulle fått kommet til orde.

Vi kan som alle andre stater i verden ha stor nytte av konstruktive innspill fra FN om hvordan vi bedre kan organisere offentlige tjenester for barna våre. Erfaringen viser at vi ikke klarer å hjelpe alle barn godt nok. En klageadgang til FNs barnekomité vil virke skjerpende på utøvende myndigheter og rettledende for våre egne domstoler.

Regjeringsadvokaten påpekte allerede i 2002 at norske domstoler ikke hadde adgang til å søke støtte i internasjonal praksis ved tolkningen av barnekonvensjonen. Dette uttalte han i sitt høringssvar til forslaget om å inkorporere barnekonvensjonen i Menneskerettsloven:

”Rettssikkerheten er langt større når det gjelder barnekonvensjonen enn når det gjelder Den europeiske menneskerettskonvensjon og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. ”

Når det gjelder brudd på menneskerettighetskonvensjoner som primært retter seg mot voksne, kan domstolene altså fastslå om enkeltpersoners rettigheter er brutt. For brudd på barnekonvensjonen er ikke det samme mulig. Det slo norsk Høyesterett fast i desember 2012. Med andre ord: Barn har et svakere rettsvern enn voksne når det gjelder brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det er alvorlig.

Unicef Norge mener det nå er på høy tid å ansvarliggjøre de nasjonale myndighetene for rettighetsbrudd overfor barn og unge. Dersom det er vårt lovverk, statens organisering av tjenester eller myndighetenes politikk som tillater brudd på barns rettigheter, så må dette frem. Dersom det viser seg at det er selve systemet som svikter, må vi være åpne for å gjøre endringer.

En ratifisering av tilleggsprotokollen vil bidra til å sette søkelys på statens overordnede ansvar. Det vil åpne for muligheten til å prøve om norsk praksis er i samsvar med barnekonvensjonen. Samtidig må vi videreutvikle våre eksisterende klageorgan slik at disse blir gjort tilgjengelige for barn.

Vi må våge å la det internasjonale samfunnet kikke oss i kortene.

Selve barnekonvensjonen har Norge sluttet seg til for lenge siden. En ratifisering av tilleggsprotokollen er en opplagt oppfølging som vil vise at Norge mener alvor når det gjelder å beskytte barns rettigheter. Vi har alt å vinne på å ta det ekstra skrittet. Vi må våge å la det internasjonale samfunnet kikke oss i kortene. Er det dette som skremmer regjeringen?

I noen tilfeller kan det internasjonale klageorganet konkludere med at norsk praksis ikke er i samsvar med barnekonvensjonen. Og nettopp det er hele poenget med alle menneskerettigheter — enten det dreier seg om voksne eller barns rettigheter. Vi kommer ikke i mål før det svir å bli anklaget for brudd.

I disse dager er det altså tre år siden Norge fikk denne muligheten til å vise at vi tar barns rettigheter på alvor - ikke bare i ord, men også i handling. Hittil har i alt 15 stater ratifisert tilleggsprotokollen. Ytterligere 21 stater har signert med målsetting om å ratifisere.

Jeg har problemer med å forstå hvorfor Norge henger etter. Vi som ønsker bedre rettssikkerhet for barn i Norge, driver med skyggeboksing mot en usynlig motstander.