Religion og livssyn spiller en sentral rolle i mange menneskers liv og hverdag. Journalist og forfatter Frank Rossavik (som det ofte er tankevekkende å lytte til) siteres i Vårt Land 3.mai:

«Debatten om det flerkulturelle Norge raser, og nesten alle er med. Alle unntatt Kristelig Folkeparti. Det er rart. Kanskje er det også dumt.»

Selvsagt deltar KrF i den debatten. Selv har jeg også utfordret partiledelsen til å ta temaet opp ved flere anledninger. Jeg håper den nye ledelsen vil ta ballen enda mer.

Skremt av islam

Norge har en tusenårig kristen arv. Mer enn før utfordres denne arven av andre religioner og livssyn, særlig islam og humanetisk livssyn. Islamsk fundamentalisme, med tydelig tale om fysisk straff for åndelige brudd med sharia, skremmer mange. Blant annet det siste utsagnet er fra imam Syed Farasat Ali Bukhari i Oslo, han vil halshugge muslimer som for eksempel bryter fasteforskrifter.

Vi har fått svar fra AUF-lederen og Human Rights Services informasjonsleder Hege Storhaug: "Forby alle religiøse skoler". Poenget synes å være i tråd med det som Danmarks tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen har stått for: Bort med religion og livssyn fra det offentlige rom. Slik kan en best bekjempe islamisme og andre ekstreme bevegelser. Alt kokes unyansert sammen.

Vi kan ikke ha en lov for kristne og en for muslimer

Veien videre

Dette er en særdeles dårlig idé. En helt annen vei bør drøftes og avklares. Kristendommen er en avgjørende kulturarv som positivt har preget fellesverdiene i vårt samfunn. Det har stimulert mange til engasjement i nærmiljøet nasjonalt så vel som internasjonalt. Jeg er overbevist om at denne kulturarven er svært viktig i fremtiden for å møte utfordringene fra et mer flerkulturelt samfunn på en positiv og inkluderende måte. Vår kristne arv er faktisk garantisten for at vi fortsatt kan ha et samfunn med vern og respekt for alle. Derfor må religion og livssyn generelt, og tros— og livssynssamfunn spesielt, ha en naturlig plass i det offentlige rom. Det gir respekt for hverandre, og for alle som tenker annerledes. Alle skal møtes med respekt og toleranse, og vi må samarbeide på samfunnsplanet med alle der vi kan ha sammenfallende målsettinger. Samtidig må det utfordres til demokratisk tenkning i respekt for religionsfriheten og den enkeltes integritet. Kristne kirker og organisasjoner, så vel som andre tros- og livssynssamfunn, kan også utøve en viktig tjeneste og være gode samarbeidspartnere i integrering av mennesker som kommer til vårt land.

Viktig for mange

Vi kan ha forskjellig forhold til den organiserte kristenheten i landet. Vi står også overfor større omveltninger i forhold til Den norske kirke. Det bør uansett legges vinn på godt samarbeid med kirkelige organer for å finne gode løsninger til beste for befolkningen innen de felter som er naturlige samarbeidsområder. Andre kirkesamfunn og kristelige organisasjoner er også et viktige for mange mennesker. De utøver en viktig kulturell og samfunnsnyttig tjeneste i landet. Det må også samarbeides med disse slik det er naturlig i respekt for den enkeltes egenart. Disse utgjør en viktig faktor både i nærmiljøene og i landet som helhet. Både gjennom tilsatte medarbeidere og en mengde frivillige gjøres det en stor innsats. Det offentlige bør samarbeide med alle gode krefter til beste for innbyggerne. Aktuelle områder er ikke minst arbeidet i organisasjoner og menigheter innen barne- og ungdomssektoren, fellesskapsaktiviteter, sosial- og diakonisektoren og i eldrearbeidet. Frivillighet er en forutsetning for å videreføre og utvikle velferdssamfunnet.

Norge står i dag frem som et flerkulturelt land, der andre religioner og livssyn har organiserte enheter i landet. Det hører til det kristne menneskesyn og respekt for religions- og livssynsfriheten å møte disse på en positiv måte i samfunnet. Menneskelig sett bør vi utvikle kontakt for både å lære hverandre å kjenne og bedre vurdere hvordan vi kan stimulere hverandre til innsats for folket og utsatte grupper.

Frp avslører seg selv

Frie skoler har kommet i fokus på nytt, da den foran nevnte imamen har søkt om å drive skole i Oslo. Frie oppdragelsesinstitusjoner bygger på foreldreretten. Der slike nektes er en på vei mot det totalitære samfunn. Derfor må en tillate så vel kristne som muslimske skoler. Frie skoler bygger på foreldrerett og ikke først og fremst kristenrett! BT har 6.05 en god leder om temaet. Frp avslører sin manglende prinsipielle tenkning. BT har helt rett: Vi kan ikke ha én lov for kristne og én for muslimer.

Å nekte muslimers foreldrerett vil være en bjørnetjeneste mot vår kristne kulturarv. Det som må drøftes i den videre debatten er hvordan en skal forholde seg til norsk lov og menneskerettighetene. Her mener jeg det er flere vesentlige ting å si: Skolene må selvsagt gi saklig kunnskap om norsk lovgivning og det samfunn vi tilhører. Men det må også være like klart at skolene kan utøve en saklig samfunnskritisk funksjon. Eksempel: Etter norsk lov kan en ta livet av ufødte barn. Ekteskapet er gjort kjønnsløst. Kristne skoler må selvsagt ha rett til å utfordre disse lovene ut fra kristent menneskesyn og Guds skaperordning. Her er det aktuelt å utfordre venstresiden og den sekulære intoleransen. En har ofte kjempet for liberale verdier ut fra en ideologisk begrunnet samfunnskritikk. Når en har nådd frem, blir en erkekonservativ og prøver å hindre andre den samme samfunnskritiske retten (!).

Kristne avrettes

Muslimske foreldre må ha rett til å oppdra barn i muslimsk tro og tankesett. Men de må selvsagt underlegges de samme prinsippene som de kristne skolene. Begge religionene må respektere at det kan ikke undervises i strid med de internasjonale menneskerettighetene og demokratisk tenkning. Jeg vil tro at ingen kristne grupper i vårt land vil kombinere nei til fri abort og nei til kjønnsnøytralt ekteskap med oppmoding til fysisk straff og drap av meningsmotstandere. I så fall har de ingen rett til å drive skoler i Norge. På samme måten må islam utfordres. På dette området har både islam og muslimsk sharia store ufordringer. Her legger jeg også til behovet for å drøfte mer hva religionsfrihet innebærer. Her har islam store problemer. Religionsfrihet i et land har primært ett kjennetegn: Samfunnets vern av mennesker som skifter religion. Dessverre kjenner jeg ingen muslimske land som reelt har et slikt vern. Flere – som Saudi Arabia – nekter kristne alt. Andre avgrenser seg til å respektere kristne som privat dyrker sin tro uten anledning til misjon. Muslimer som blir kristne avrettes. Og slik kan det ikke være i vår opplyste verden.

Diskuter saken under: