Det går en raushetens storm over nettet. For to år siden skapte journalist og forfatter Kathrine Aspaas en debatt ved å gi ut boken « _Raushetens tid«_ , og i skrivende stund debatteres det iltert i aviser og på nett om raushet i sosiale medier.

Ros og raushet, mener jeg. For det kan virke som om raushet har fått en ny betydning som innebærer nokså ukritisk ros. Eller «heia, heia, heia» — som er overskriften på Aspaas’ nyeste kronikk.

Villedende ros

Pedagogisk sett er ros og raushet en felle. Kanskje er det derfor jeg er så skeptisk, lærer som jeg er. Å gi ros for et venstrehåndsarbeid, er demotiverende. Å gi ros til slett arbeid, er villedende. Å være for raus mot en klasse som holder på å skrense ut, er oppskriften på katastrofe. Ser det ille ut at en lærer snakker om ros på den måten? Overfør det til ditt eget liv. Har noen sett et skikkelig stygt bilde av deg en gang, og fortalt deg hvor fint det er? Da vet du hvor besk feilros kan være. Den får deg til å gå mistrøstig til speilet og lure på hvordan du egentlig ser ut.

For det er en floskel, men sant likevel: Ord har makt. Og det er klart raushet er viktig. Å møte virkelig raushet når du trenger det, er helende. Men det som brer seg på sosiale medier, har lite sammenheng med reell raushet, men mer med selvmasturbatorisk PR og nettverksbygging.

Påkjenning å skurre

Raushetens tyranni etableres når offentlige samtaler og debatter blir til venninneprat. «Venninneprat» er de samtalene hvor enighet og støtte er hele poenget. Dilemmaet i en slik samtale er når venninnen din sier noe du er uenig i. I motsetning til hva de fleste så kjekt proklamerer, vet vi innerst inne at å skurre mot flokken vår er en påkjenning. Det er ikke så rart. Vi er biologisk programmert til samarbeid og tilpassing i gruppen vår. Vi klarer oss ikke alene, selv de mest asosiale av oss.

Om du sitter der og heier, bør du vite hva du heier på

Det kan være vanskelig nok å ta seg sammen for å påpeke at sjefen til venninnen din muligens hadde et poeng i sin skyllebøtte, eller at den kjolen egentlig ikke var spesielt flatterende. Men i raushetens tyranni er det større ting som står på spill. Samtalene blir trukket ut i det offentlige rom, og utøves av mennesker med både makt og agenda, og handler om ting som betyr noe. I tillegg er gjerne debatten sauset inn i et virvar av produkter og PR, hvor alt annet enn heia heia heia , er skurring.

Når noen påpeker sin sårbarhet, er det ofte enklere ikke å pirke. Ingen vil være en giftmunn, en folkefiende - og vi tier.

Men det må vi ikke finne på å gjøre. For i den stadig voksende raushetskulturen, ligger en rekke verdier implisitt. Om du sitter der og heier, bør du vite hva du heier på. At grensen mellom det offentlige og det private skal forvitre, er for eksempel en grunnstein i raushetsbevegelsen.

Intime betroelser

Men det er viktig å skille mellom det private og det offentlige. Det er ikke noe spesielt raust ved å bruke nettet til å heie frem den nye åpenheten. Du vet, den som får psykisk ustabile til å blogge om selvskading live , foreldre til å oppdatere Facebook med at datteren endelig har fått diagnosen sin, eller tvitrere med fullt navn til å fortelle om smertefulle brudd, sexkjøp eller overgrep. Når heiaropene og retweetene har stilnet og alle følgerne dine har lagt seg, sitter du alene igjen med konsekvensene av dine intime betroelser. Det vil raskt vise seg at ikke hele samfunnet er like rause som noen utvalgte twitterfølgere. I en lullende pseudovirkelighet på nettet er det lett å la seg lure.

Når politiske ledere blir til Erna, Jens og Siv som dukker opp i hjemme-hos-reportasjer og sender flørtende smilefjes til hverandre på Twitter, er det en forringelse av politisk debatt. For det er ikke politikeres likbarhet eller sårbarhet som skal være relevant for velgere, det er de politiske avgjørelsene vi sitter igjen med. Når rausheten har etset opp skillelinjen mellom det private og det offentlige, blir debatten korrumpert.

Ødeleggende raushet

I motsetning til hva raushetskultusen forsøker å innbille deg, så er vi ikke blitt spesielt mye rausere, fredeligere og snillere. Vi har bare litt flere ressurser å fordele, og den nåværende kulturen vår har en annen offentlig moral enn det våre besteforeldre hadde. Det går over det også. Vi vil ikke alltid ha så mange ressurser, og offentlig moral forandrer seg raskt. Ord har riktignok makt, men ikke så mye. Tvert imot tror jeg all denne nettrausheten er ødeleggende for den mer praktiske rausheten i hverdagen. Den som faktisk betyr noe, mener jeg.

Om du bytter ut tiden det tar å skrive femti tweets om raushet, og heller rydder litt søppel i nabolaget, bruker du tiden din bedre

For hvis du lurte på hvor den rause nabokjerringa er, skal du ikke se bort fra at hun er opptatt med å retweete nok en artikkel om mobbing. Det finnes garantert visse økonomiske lover som kan fortelle deg at alt du bruker tid og krefter på, minsker tid og krefter fra et annet sted. Denne loven gjelder også på nett. Siden en stor del av vår voksne befolkning nå er blitt mer eller mindre hypnotisert av sosiale medier, og i fullt alvor kan avbryte samtaler for å sjekke om en perifer bekjent har likt et bilde av frokosten deres, er det en høyst betimelig påminnelse.

Om du bytter ut tiden det tar å skrive femti tweets om raushet, og heller rydder litt søppel i nabolaget, bruker du tiden din bedre. Raushet er nemlig best uten nett, mest sympatisk når den ikke kringkastes, og virkelig først når den omsettes i handling og ikke hashtagger.

Tenn et lys

Og så er det noe med realitetsorientering. «Det er vanskeligere å sitte i et rom og være suveren leder nå. Det holder å se på Putin (…) Den sterke mannen er ikke lenger lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen», sier Aspaas i en artikkel om raushetsfenomentet i Aftenposten. Mens Twitter sitter og er dypt indignert, opplyser norske massemedier oss om at Vladimir Putin har annektert Krim. Det kan nesten virke som om Putin ikke har fått med seg at han heller burde være en leken kvinne. Det kan nesten virke som om det finnes en verden der ute, som ikke er helt med.

Og det ville jo vært alvorlig. Hvis det var slik at mange skriveføre mennesker i viktige jobber bruker masse tid og krefter på regelrett tøys, mens medier som heller kunne brukt tid og plass til å analysere viktige ting, i stedet babler i vei om ting som egentlig ikke har noe sammenheng med virkeligheten. Jo, det ville vært leit.

Kanskje vi burde tenne et lys for det.