**Når en pasient starter** i LAR-systemet, blir de møtt med mistenkelighet fra første stund. Der de burde kunne forvente fokus fra dem som skal hjelpe på rehabiliteringstiltak eller tilrettelegging for forsvarlig nedtrapping, er det i stedet et overdrevent fokus på kontroll av medikamentvalg og medikamentinntak.

Ifølge Stoltenbergutvalgets rapport fra 2010 blir 200-250 millioner kroner brukt til kontrolltiltak årlig. En tredjedel av LAR sitt totale budsjett går til urinprøver. Kontrollene gjelder enten medisinene er forskrevet av lege eller ervervet på det svarte markedet. Både brukere og fastleger overkjøres i valg av medisiner og gjensidig mistillit blir et faktum.

En tredjedel av LAR sitt totale budsjett går til urinprøver.

Kontrollene er ment samfunnsbeskyttende ved at de skal forhindre lekkasjer av LAR-medisiner til det svarte markedet, og for å beskytte pasienten fra seg selv — man ønsker å oppdage sidebruk med andre medikamenter enn substitusjonsmedisinene metadon eller buprenorfin. Slik sidebruk er ikke uvanlig.

Vi må huske at mange trenger medisiner ikke bare for avhengighetslidelser, men også for fysiske og psykiske sykdommer. Disse bakenforliggende sykdommene er kanskje det som kan ha forårsaket avhengigheten i utgangspunktet, og de forsvinner ikke om man tar fra pasienten mulighet til bruk av enkelte medikamenter eller trapper ned LAR-medisiner.

Pasientene mistrives med de omfattende kontrollene. De uttrykker også misnøye med det mange oppfatter som feilaktig medisinering, ved at de ikke får lov å kombinere substitusjonsmedisiner med medisiner for behandling av de bakenforliggende sykdommer. De ender opp med én fot i LAR og én fot på det svarte markedet.

For når de ikke får tilbud om sidemedisiner gjennom systemet, vil de forsøke å få det på andre måter. Dette skjer uansett hvor mange kontrolltiltak LAR innfører eller hvor få medikamenttyper man i forskrifter tillater å skrive ut.

Situasjonen i dag er slik at dersom det oppdages sidebruk gjennom urinprøvene, kan man gå fra å tildele pasienten medisin for en uke om gangen, til at dosen deles ut ved oppmøte daglig. Men uten å gå til det ytterste medisinsk uforsvarlige skritt å sanksjonere sidebruk eller lekkasjer ved å ta ifra pasientene substitusjonsmedisinen helt, hindrer ikke kontrolltiltakene at pasientene tar andre medikamenter utenom LAR-medisinen.

Så lenge de følger pålagt henteordning og henter hver dag, er veien til «streeten» kort for å skaffe seg medisiner LAR-retningslinjen ikke anbefaler like etterpå.

Det ville vært mye mindre risiko for overdoser om LAR-pasientene fikk medisinene forskrevet av legen

Ved henting hver dag får LAR ryggen fri angjeldende samfunnshensynet det er å forhindre lekkasjer, men risikoen for å finne pasienter døde med LAR-medisiner i blodet er like stor. Å ta ymse medikamenter utenom den tildelte substitusjonsmedisinen øker overdosefaren. Men dette er medikamenter pasienten vil klare å skaffe seg uansett.

Det ville vært mye mindre risiko for overdoser om LAR-pasientene fikk medisinene forskrevet av legen, i stedet for å måtte kjøpe medikamenter på det svarte markedet der man ikke har kontroll på verken tilgang, type, mengde eller kvalitet. Pasientene ville også få et mer forutsigbart liv.

Dessverre står rusfrihetsidealet til hinder for å innføre medikamenter som diamorfin (heroin) eller morfinsulfat i substitusjonsbehandlingen. Mål om rusfrihet er også en vektig grunn til at man i LAR er strenge med å skrive ut benzodiazepiner eller medikamenter LAR-pasienten kan trenge for andre sykdommer enn avhengigheten. Ofte henvises det til medisinsk fare for overdose ved blanding av noen medikamenter.

Ved å henvise til overdosefare lar man det skinne gjennom at man «bryr seg» om pasientens beste. Sannsynligheten er likevel stor for at rusfrihetsideologi ofte ligger til grunn ved vegring for å skrive ut såkalte «rusfremmende medikamenter» til folk med kjent avhengighetslidelse til illegale stoffer.

Kontrollregimet går ut på at pasientene skal vise «rusmestring», heller enn å tenke på om pasienten faktisk kan trenge de rusgivende medikamentene. Medikamentene kan være nødvendige enten fordi brukeren lider av avhengighet til dem akkurat nå, eller fordi de har sykdommer hvor det aktuelle medikamenter er helt vanlig til bruk i resten av befolkningen.

Kontrolltiltak ble innført som følge av at LAR-pasienter bytter ut selve substitusjonsmedisinen eller skaffer seg tilleggsmedisiner på det svarte markedet for lidelser som angst, PTSD, ADHD, fysiske lidelser med mer. Mange ytrer manglende tiltro til at den medikamentelle behandlingen de nå får skal kunne hjelpe dem.

Når pasientene deretter oppsøker det svarte markedet, er det sjeldent rus det egentlig er snakk om. Sidebruket bør forstås som selvmedisinering og bruken av ordet rus bør tas til alvorlig revisjon. Man bør også tenke på at det er mindre sjanse for lekkasjer om pasienten har tiltro til at medikamentene han eller hun har fått av legen skal virke til det beste for dem når de går ut av døren med resepten.

I den tyske byen Frankfurt har både åpne stoffmarkeder og overdosedødelighet minket drastisk. Der tar man ikke flere urinprøver enn den første for å påvise opiater og metadon tilbys som lavterskel inntaksmedisin fremfor det svært dårlig likte preparatet Subuxone man tilbyr her i Norge. Sidebruk med andre medikamenter kontrolleres ikke og følges heller ikke opp med påfølgende sanksjoner. På et eller annet vis så ordnet det seg altså likevel.

De nevnte millionene man i dag bruker til kontroller i LAR burde bli brukt på den rehabiliteringsbiten av LAR som de fleste påpeker er for dårlig. Reell rehabilitering av pasientene er tross alt den beste måten å få folk vekk fra det svarte markedet og det destruktive livet det fører med seg.

I norske LAR fokuseres det på mistillitsskapende kontroller og man drar med seg tradisjonell rusfrihetsideologi på lasset i den medisinske behandlingen. I norske LAR velger man verst mulig vei til Rom og spørsmålet er om man noen gang kommer frem.