Jeg bor på en liten hybel på et loft, inneklemt i et smau. Flere ganger daglig stanger jeg hodet i mitt skråtak, men har heldigvis unngått alvorlig hjerneskade.

Jeg står tidlig opp hver bidige morgen, går ned trappene, henter avisen og leser den nøye. Jeg er student, men på attføring må vite. Ikke noe studielån her nei, staten spanderer. Fordi jeg har et par diagnoser. Og jeg er oppriktig takknemlig.

Men jeg vil ikke si at jeg naver. Jeg jobber nok noe hardere med motivasjonen enn folk flest. Og de fleste dager vinner jeg kampen.

Attføring

Før depresjonen tar makten, tar jeg anorakken og forsvinner ut i dagen. Jeg rusler rundt Smålungeren, men setter opp tempoet utover Nygårdsgaten. Jeg må gå frem endorfinene mine. Det haster. Ikke sjanse uten dem. På øret har jeg podkast av «Politisk kvarter» og kulturprogrammet «Ekko». Slik fyller jeg hjernen med kunnskap og endorfiner. Det blir en uslåelig miks.

Vi som er på attføring har fått streng beskjed fra Nav om å være i seng klokken 22.00. Så jeg ser favorittprogrammet mitt «Trygdekontoret» på nett-TV til alle døgnets tider. Og hva slags kunnskap henter jeg der?

Jo. En av episodene som gjorde inntrykk var ironisk nok «Tone og Aksel spesial», med et panel sammensatt av medievitere og kjendiser som snakket interessant og uhyre gjenkjennelig om kjendisjaget. Jaget etter det spesielle, etter personlighet og individualitet. Vi må by på oss selv, slik som Tone og Aksel. Vi må være rause og dele. Vi er blitt avhengige av bekreftelse. Ikke bare fra familie og venner, men fra alle. Døgnet rundt. Å bli sett er blitt viktigere enn å se andre, lære fra andre og tilegne seg kunnskap.

Individualitet

Jeg strever med å utvikle individualitet, en særegen stemme, bli sett og hørt av massene. Jeg har ennå ikke deltatt i et realityprogram, men jeg blogger og deltar i forskjellige medier. Noen ganger når jeg er i slag, møter jeg opp på arrangementer for å mingle og vise ansikt. Vise ansikt er hovedprosjektet. Hva det snakkes om aner jeg ikke. Jeg har ikke kapasitet til å ta det inn. Det går for fort for meg. Jeg er ikke på attføring for ingenting.

Alt dette slitet med å henge med fordi jeg er indoktrinert til å tro at hverdagslig ikke er godt nok. Jeg vil jo bare være meg, men ender opp med å bedra meg selv, ved å la meg lokke og falle for trender, popularitet og rampelys.

Er jeg nødt til å flytte til en øy i havgapet, uten dekning for å føle meg ok? Det er jo mange muligheter til det her utenfor Bergen. I byen er det vanskelig å leve, presset er for stort. At folk holder ut i Oslo synes jeg er ubegripelig. Det krever for mye å klare å velge de rette kanalene på TV, de rette avisene, de rette kafeene, rett mat og rett kjæreste.

Dårlig samvittighet

Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg sitter hjemme og ser en episode av «Big Bang Theory» mens jeg spiser en tørr brødskive med leverpostei. Jeg får en følelse av at jeg burde gjort noe annet, at jeg går glipp av noe. En episode av «The Voice», en vernissasje, en premiere eller en viktig debatt. For når morgendagen gryr er det disse sakene som pryder avisforsidene. Jeg vil jo skjønne hva jeg leser.

Jeg stikker innom en hipsterkafé og kjøper en takeaway kaffe og ukens Morgenbladet. Et kjapt resonnement gjør at jeg innser at bladet ikke blir ferdiglest før advent, men det viktigste er å ha kjøpt det. Ettersom både kaffen, avisen og dagens frokost er betalt av Nav, avlegger jeg kontoret i Valkendorfs gate et besøk.

I ventelokalet er det tjukt med folk. Noen halvsover på stoler, andre søker desperat etter arbeid på nettet. Jeg stiller meg ved vannmaskinen. Min saksbehandler kommer 20 minutter forsinket til avtalen vår. Hun smetter ut av et lite kott av et kontor og geleider meg videre innover i korridoren til enda et kott og setter frem en stol. Så spør hun meg hvordan det går. «Går?» spør jeg og klarer ikke å unngå ironi; «Vil du ha sannheten eller bare vite om jeg følger attføringsplanen?» Samtidig legger jeg Morgenbladet på pulten hennes og kaffen oppå der og den velter utover gulvet. Jeg forteller at jeg har lest et kapittel i pensumboken. Men at forelesningen var ubegripelig og kjedelig.

Eksponering

En av utfordringene i samarbeid med Nav, er å få attføringsplanen til å gå opp med behandlingsforløpet jeg har med psykologen min. Ikke minst å klare å lytte til meg selv og mine behov.

Men jeg er glad for at Nav finnes og gir meg mulighet til å studere samtidig som jeg er i en prosess mot å bli frisk.

Med drømmen om en lederstilling hengende i bakhodet, studerer jeg jobbannonsene hos Nav. Hva skjedde med drømmen om en leilighet med rette vegger, veranda og badekar? I dag er det nærmest et krav å publisere et bilde av familiefrokosten før man sitter på jobben i en interessant og politisk samtale på et nettverkssamfunn. Facebook maser om at feltet «sivilstatus» fortsatt står uutfylt og at vennene dine har sett tre episoder av TV-serien «Mad Men» og skriker nå etter likes. Bekreftelsen vi får via sosiale medier, aviser, kommentarfelt og gjennom deltakelse i realityprogram skaper en usunn avhengighet. I stedet for å være i øyeblikket, er vi konstant på jakt etter neste klikk og neste mulighet for fem minutter berømmelse.

Blottlegge seg for å eksistere

Bloggen min er et resultat av min egen trang til eksponering, men den er også blitt en god egenterapi. Likevel er det vanskelig å skille grensen mellom ønsket om å bli sett og selvutvikling. For bloggen er også blitt et jag etter likes og kommentarer med et ønske om å nå topplisten.

Jeg er redd jenter helt nede i tolvårsalderen kjenner seg presset til å blottlegge livet sitt på en blogg for å eksistere. Og at de heller følger Fotballfruens kostholdsråd i stedet for dem som blir presentert i heimkunnskap.

Å beholde seg selv er vanskelig når det er så mange sterke stemmer. Å gi faen i at jeg sitter på en uhip kafé som verken har kjendiser hengende i vinduet, espressomaskin bak disken eller tidsskriftet Vagant på bordene er ikke lett. Hvordan blir man så selvsikker at den hysteriske verdenen som jager etter det siste nye stenges ute? Studiekameraten som sitter på bakerste benk er ikke så verst når jeg tenker meg om.

Hans avslappede og tilbaketrukne tilstedeværelse er fascinerende og faktisk litt attraktiv. Og panikken jeg får over at jeg ikke har tvitret det siste døgnet, er det strengt tatt ingen grunn til. Det er snarere et sunnhetstegn.

Jeg håper at enda flere blir mett av eksponeringskulturen før vi gror fast.