**Næringsminister** Monica Mælands (H) bidrag til å gi norske bygder flere bein å stå på kan være tegn på at norsk forvaltning av naturressurser er i endring. Det vil ikke bare gjøre noe med distriktspolitikken, men også endre måten vi organiserer samfunnet på. Det vi ser i Naustdal er en reell maktforskyving. Politikerne gir fra seg makten til store selskaper.

Retorikken i Naustdal er slående lik den vi kjenner fra Canada, der ikke bare befolkningen, men også demokratiet taper.

I Canada har utvinning av naturressurser vært en del av den nasjonale fortellingen — fra møtet mellom urfolksgrupper og europeiske jegere og eventyrere til dagens industrialiserte utvinning av tømmer, mineraler og oljesand, også kalt tjæresand. På tilsvarende vis som i Naustdal er håndteringen av boreslam og produksjonsvann en betydelig konfliktskaper i Canada. Bildene fra dagbruddene og slamsjøene i Alberta har gått verden rundt.

Konflikten er kompleks. Store naturødeleggelser blandes sammen med en svært betent og problematisk urfolkssituasjon. De fleste utvinningsområdene ligger i tradisjonelle urfolksområder, og den canadiske statens stadige inngripen i disse områdene har ført til et politisk, sosialt og kulturelt uføre som ikke ser ut til å finne sin løsning i overskuelig fremtid.

Det mangler imidlertid ikke på forsøk. Ettersom staten — av ulike årsaker - har gått tom for politiske virkemidler etter tiår med tilrettelegging for utvinningsindustrien, er Canadas regjering nå i gang med å invitere berørte parter - såkalte stakeholdere, eller interessenter på norsk - inn i forvaltningen av utvinningsområdene. Dette føyer seg inn i rekken av endringer som kjennetegner overgangen fra såkalt «government» til «governance», hvor staten i stedet for å foreta beslutninger og levere tjenester til befolkningen, heller skal tilrettelegge for dialog og forhandlinger mellom berørte parter, og sikre gode og hensiktsmessige rammevilkår for å tiltrekke seg investeringer og annen økonomisk aktivitet.

Det betente forholdet mellom stat og urfolk i Canada er i ferd med å omskapes til forhandlinger mellom lokale urfolksgrupper og multinasjonale utvinningsselskaper. Selskapene få selv ansvaret for å konsultere lokalbefolkningen, utrede miljøkonsekvensene av virksomheten sin, og inngå kompensasjonsavtaler med berørte lokalsamfunn.

Denne forvaltningsmodellen portretterer alle som vinnere. Urfolkene fremstilles som vinnere fordi de får betydelige gevinster i form av arbeidsplasser (selv om utenlandsk arbeidskraft dominerer stort), overføringer, utdanning, infrastruktur og helsetjenester. Den canadiske staten vinner, fordi de kan delegere sine grunnlovfestede forpliktelser til selskapene. Slik sparer staten tid og penger, og får rask skatteinntjening basert på kort saksbehandling utført av selskapene selv. Og til slutt vinner selvsagt selskapene ved at de selv får kontroll over hele prosessen, og ved at alle interessentene har fått ett felles mål: at selskapet skal fortsette å tjene penger.

Den canadiske staten har altså gjort både seg selv og sine sårbare urfolksgrupper og lokalsamfunn helt og holdent avhengig av ett eller et fåtalls selskapers fortjeneste, i dette tilfellet innen utvinningsindustrien. Dette er næringer som ofte omtales som «boom-and-bust»: som raskt vokser for så å falle sammen tilsvarende hurtig, helt og holdent bestemt av eksterne faktorer som canadiske folkevalgte har svært liten innflytelse over.

Svakhetene i dette systemet vises også med all tydelighet i dag, når titusenvis av arbeidere mister jobben i oljesandområdene i Alberta som en konsekvens av lavere oljepris på verdensmarkedet. Investeringer trekkes ut og sosiale programmer blant lokale urfolkssamfunn reduseres eller faller bort. Resultatet er brutte løfter og knuste forventninger, som igjen bidrar til å øke konfliktnivået i det canadiske samfunnet.

Hva kan vi lære av Canada? Nå har heldigvis norske lokalsamfunn og den norske staten et betydelig bedre forhold enn våre canadiske fettere og kusiner, men utover det er retorikken i Naustdal-saken slående lik. Ved å minimere miljøkonsekvensene (som Nordic Mining lover er minimale allerede) skal arbeidsplasser skapes, lokalsamfunn reddes og økonomisk inntjening sikres. Det er klart dette er forlokkende argumenter både for lokale ordførere og sentrale beslutningstakere.

Men en slik forvaltningsmodell har ikke bare vinnere. I stedet har den tre åpenbare tapere sett med norske øyne:

1. Sårbare lokalsamfunn taper. Å gjøre seg avhengig av ensidig industri er å rygge inn i fremtiden, tilbake til hjørnesteinsindustrien hvor monopolkapitalisten sitter med bukten og begge endene, og hvor hele samfunn legges øde så snart bedriften ikke lenger tjener penger.

2. Naturen taper. Når selskapene får så stor innflytelse i prosessene er det grunn til å stille store spørsmålstegn ved nøytraliteten knyttet til konsultasjoner, konsekvensutredninger og kompensasjoner for omfattende industrielle inngrep.

3. Demokratiet taper. Disse prosessene beveger seg langt bort fra den «norske demokratiske modellen» som har vært en eventyrlig suksess i Norge, og som hele verden stadig lar seg imponere av, med godt demokratisk skolerte arbeidstakerorganisasjoner, sterke, ansvarlige arbeidsgiverorganisasjoner, og en aktiv, deltakende og ansvarliggjort stat med folkelig forankring. Takket være denne modellen er vi betydelig bedre rustet enn våre fettere og kusiner «over there» til å håndtere overgangen til en mer bærekraftig økonomi.

Det er altså ikke bare naturen i Naustdal og andre steder som risikerer å bli taperen i kampen om å få Norge til å stå på flere bein fremover. Både distriktsutvikling, fordelingspolitikk og til syvende og sist den norske demokratiske modellen står overfor betydelige utfordringer i tiden som kommer. Naustdal er i så måte bare et forvarsel.

Tarje I. Wanvik er stipendiat på Institutt for geografi ved UiB og forsker på oljeutvinningsområder og norske bedrifters samfunnsansvar i møte med sårbare lokalsamfunn. Wanvik er en av initiativtakerne til SpaceLAB — Spaces ofClimate and Energy Laboratory.