Flere enn en halv million nordmenn har tatt del i den rørende historien om rakryggede Zahra, og responsen har vært enorm. Ikke minst har mange påpekt at norske myndigheter umiddelbart burde ha gitt Zahra og hennes søster, om ikke asyl, så i det minste opphold på humanitært grunnlag.

Eksempelet Zahra belyser dessuten det siste årets mest banebrytende rettsutvikling innen det europeiske Dublinsamarbeidet - at man som enslig mindreårig asylsøker nå nærmest kan velge hvilket land som skal behandle ens asylsøknad.

Ansvar for asylsøknader

Det europeiske Dublinsamarbeidet omhandler hvilket land som skal ha ansvaret for å behandle en asylsøknad. Den såkalte førstelandsregelen er det mest kjente kriteriet, og innebærer at man sender en asylsøker tilbake til asylsaksbehandling i det første landet hun eller han ankom. Mange asylsøkere i Norge returneres derfor til landene rundt Middelhavet.

I Norge konkluderte Utlendingsdirektoratet (UDI) raskt med at Zahra skulle sendes tilbake til Italia, uten å få saken sin behandlet i Norge. Saken ankes til Utlendingsnemnda (UNE), som kommer frem til det samme: Zahra skal kastes ut. Omtrent samtidig som legene på Haukeland sykehus bedømmer Zahra til å være under 18 år gammel, står Politiets utlendingsenhet (PU) klare til å returnere Zahra til Italia. Hun er heller ikke alene om å først ha søkt asyl i Italia før hun kom til Norge — i 2013 ble 609 av 1408 «dublinere» returnert nettopp dit.

Zahras skjebne understreker mange av de innvendingene som menneskerettighetsaktivister og andre har hatt mot Dublin-reglene. Meningen med EUs reviderte Felles europeiske asylsystem, der Dublin inngår, er at det ikke skal spille noen rolle hvilket land en asylsøker får søknaden behandlet i, fordi alle har like regler og lik praksis.

Brudd på menneskerettighetene

Likevel har Dublinsamarbeidet lenge blitt fordømt som ikke gjennomførbart og et brudd på menneskerettighetene. Man snakker om at asylsøkere som kommer til Europa møtes av et lotteri der vi ser et enormt sprik i innvilgelser for visse asylgrupper: En afghansk asylsøker har angivelig dobbelt så stor sjanse til å få asyl i Sveits sammenlignet med Storbritannia. Dublinsamarbeidet rammer dessuten visse, spesielt sårbare, asylgrupper hardt, fremfor alt enslige mindreårige.

En afghansk asylsøker har angivelig dobbelt så stor sjanse til å få asyl i Sveits sammenlignet med Storbritannia.

I et forsøk på å reparere det feilslåtte regelverket, ble Dublin III-forordningen vedtatt i juni 2013. Målet var å bedre rettssikkerheten for «dublinere» ved å tillegge humanitære forhold større vekt. Sårbare asylsøkere gis dermed større fokus i Dublin III.

Regelverket slår også fast at det er medlemsstaten der den enslige mindreårige asylsøkerens familiemedlemmer eller søsken har lovlig opphold som også skal behandle dennes asylsøknad - om dette er til barnets beste. I de tilfellene der ingen familiemedlemmer eller søsken befinner seg i et annet medlemsland, kan den enslige mindreåriges søknad også behandledes i et land hvor annen slekt har opphold, slik som tanter eller onkler.

Tar ikke hensyn til slike tilfeller

Ifølge BTs reportasje har Zahra verken familiemedlemmer, søsken eller annen slekt i Italia. I slike tilfeller er det, ifølge Dublin III, den medlemsstaten der den enslige mindreårige asylsøkeren søker som skal behandle søknaden. Men problemet med denne bestemmelsen i Dublin III er nettopp det at den ikke tar tydelig stilling til hvordan regelen skal gjelde i de tilfellene der den enslige mindreårige søker asyl i flere enn ett medlemsland. Det var nettopp dette som skjedde med mindreårige Zahra - hun søkte asyl først i Italia, og deretter i Norge.

Da Dublin III ble forhandlet frem i 2012 var man helt bevisst på denne svakheten i regelverket

Da Dublin III ble forhandlet frem i 2012 var man helt bevisst på denne svakheten i regelverket om enslige mindreårige asylsøkere. Faktum er at nettopp denne bestemmelsen var et stridsspørsmål mellom Europaparlamentet og Europarådet. Ettersom det på samme tid foregikk en rettssak i EU-domstolen om akkurat dette spørsmålet, valgte man å holde saken åpen i påvente av domstolens beslutning.

Sommeren 2013 slo EU-domstolen fast at enslige mindreårige asylsøkere - i de tilfeller der de har søkt asyl i flere medlemsland - skal få saken behandlet i det landet hvor de sist søkte asyl. Domstolen mener mer spesifikt at overføring av enslige mindreårige søkere som ikke har fått realitetsbehandlet sin søknad kun kan skje om det finnes familiemedlemmer i en annen medlemsstat. Domstolens avgjørelse er begrunnet med at enslige mindreårige er en sårbar gruppe, og at det derfor er viktig at prosessen med å avklare et ansvarlig medlemsland ikke må ta unødig lang tid.

Revolusjonerende utvikling

Norge er ikke direkte bundet av EU-domstolen, men EU-domstolens uttalelser er av stor betydning også for Norge i praktiseringen av Dublin-forordningen. Nettopp derfor ga Justis og beredskapsdepartementet i september 2013 UDI (og PU) instruks om at prinsippet om første asylland ikke skal gjelde for enslige mindreårige asylsøkere, i tråd med EU-domstolens beslutning.

Fra et menneskerettighetsperspektiv er denne utviklingen intet mindre enn revolusjonerende, ettersom det grunnleggende utgangspunktet i Dublinsaker med enslige mindreårige asylsøkere endres. Hensynet til barnets beste skal være overordnet, slik det også slås fast i artikkel 24 av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Fremtidens Zahra-tilfeller

I juni i år la EU-kommisjonen frem et forslag som bygger på EU-domstolens beslutning om Dublin III og enslige mindreårige asylsøkere. Selv om forslaget er på langt nær perfekt når det gjelder beskyttelse av enslige mindreårige asylsøkere, er det likevel kjærkomment ettersom denne gruppen i praksis er unntatt Dublin-reglenes fulle kraft. Forslaget bekrefter det vi kan kalle «asylsøkerens valg»-regelen om hvor den enslige mindreårige uten familie i EU skal få sin søknad behandlet.

For fremtidens Zahra-tilfeller innebærer den nyeste rettsutviklingen at norske myndigheter i slike tilfeller ikke kan velge å behandle en søknad om asyl i Norge, selv om søkeren har søkt om asyl i for eksempel Italia først. Norske myndigheter har nå en plikt til å behandle slike søknader.