**I 2001** tok min matematikklærer fra ungdomsskolen, adjunkt Thorsheim, farvel med yrket etter 40 år i skolens tjeneste. En yrkeskarriere var over. Thorsheim var et skolemenneske. Vår matematikklærer var tydelig: ved å lese leksen og å være flittig nådde man sine mål i livet. Vi fikk alle klar melding om at matematikk var viktig å kunne. Han pekte mot vinduet og mot verden der ute for å fortelle oss at det meste hadde sitt opphav i matematikken. Skulle vi frem i livet måtte vi kunne faget.

For lærere flest var og er arbeidet i skolen mer og mindre en vanlig jobb. En jobb man kunne eller kan ha et pragmatisk forhold til. For Thorsheim og hans like var lærerjobben en tilstand mer enn en jobb. Noe man identifiserte seg med. Gleden av å jobbe med unge mennesker og formidle fag opplevdes som et privilegium. Et privilegium — som både føltes og syntes. Lærere - stolte av sitt arbeid og som langt på vei lyktes å begeistre sine elever.

Hans Petter Dahl-Hansen.

Det synes som om at dette utvalget av lærere hadde en bevisst rolleforståelse. Nærmest dedikerte til jobben. Visjonære og yrkesstolte og klare over sitt samfunnsmandat. Samfunnet ga til gjengjeld lærene nødvendig status og omtalte lærerne i respektfulle vendinger. For mange av elevene ble lærerne på mange måter rollemodeller og behandlet etter det. Det kan bli feil dersom vi fremstiller denne lærerpersonligheten som en lærer som alltid frydet seg over hverdagen. Samtaler med pensjonerte lærere viser et mer nyansert bilde. Det finnes i hvert fall to kategorier i samme gruppe. De som gledet seg til å bli ferdig med arbeidet i skolen, og de som savnet skolen. Det er klart at å glede seg til pensjonering er alle forunt. Men når man gleder seg fordi yrket er belastende og utrivelig stiller saken seg litt annerledes.

Når flere lærere ønsker seg bort fra skolen er det naturlig å spørre om årsaker. Det kan være flere forhold. Elevers manglende respekt for lærer, forholdet til foreldre, evaluering av egen person, endret samfunnssyn på læreren osv. I forhold til tidligere er det mye som peker i retning av at muligheten til «personlig utfoldelse», samt forholdet til eget faglige spillerom, i vår tid er blitt begrenset. Alle eksempler på ulike forhold som kan skape usikkerhet i forhold til mestring av rollen. Det å opptre utradisjonelt ved å velge egne veier er risikabelt.

Les også:

For meg virker det klart at nevnte forhold begrenser muligheten til å være skolemenneske slik jeg tolker begrepet. For idealisten er livet i skolen blitt vanskeligere. Muligheten til å stå i rollen som autentisk lærer og beholde posisjonen yrkeslivet ut virker tyngre nå enn før. Det å holde på motivasjon og begeistring er blitt mer utfordrende.

Det er likevel klart at tiden vi lever i krever andre svar og kanskje andre egenskaper av læreren enn før. Mange lærere av «gårsdagens utgave» ville trolig fått problemer med å fungere i dagens skole. Det er en verden av kravstore foreldre, elever som i større grad definerer dagsorden og et system som krever byråkratiske og databaserte løsninger, rapporteringsplikter og så videre. Selvsagt i tillegg til at verden er blitt mer komplisert og uforutsigbar på mange måter. Med dette utgangspunktet forsvinner gradvis deler av ståstedet for mitt skolemenneske.

Dersom vi tar for oss jubileumsbøker for ulike skoler er det lett å finne tema som går igjen. Beskrivelser av lærere som har virket i ulike skoler og klasserom og hvordan disse omtales. Det er lett å se at mange av disse var lærere som var elsket og beundret av sine elever. Dette selv om de samme lærerne noen ganger kunne være både autoritære og ikke alltid fungerte etter den pedagogiske læreboken.

Les også:

Det er synd at skolen ikke lenger synes å ha tilstrekkelig rom for denne type autentiske lærere. Lærere som kunne tillate seg å by på seg selv og på mange måter ikke lå under for konformitetspress og systemtvang. Mange av disse lærere fikk da også, langt på vei, beholde sin naturlige autoritet og sin status yrkesløpet ut. Rammene tillot det.

Det er mange dyktige lærere i skolen i dag. Skulle nåtidige lærerpersonligheter beskrives i generelle vendinger ville vi nok dessverre måtte lete for å finne frem til det jeg har valgt å kalle «spennende og originale lærerkarakterer». Skolesystemet synes ikke å belønne denne kanskje litt utradisjonelle lærertype i samme grad lenger. Kanskje er lærerne i de senere år blitt en mer utsatt, jaget og sårbar yrkesgruppe? Hvor målet for den enkelte heller blir å fungere på systemets premisser? Eller som en avholdt kvinnelig ungdomsskolelærer sa til meg da hun nærmet seg 67 år og snart skulle pensjoneres: «Livet som lærer er ikke lenger hva det var. Nå dreier arbeidet seg i større grad å forflytte seg fra skanse til skanse».

Nevnte lærer har vært vitne til hvordan respekten for læreren og lærerens autoritet var blitt svekket og hvordan en rekke forhold som tidligere ikke var tillatt nå av ulike grunner var blitt det. At skolens innhold også hadde endret seg på mange måter. I seg selv kan dette være vanskelig å forholde seg til for eldre lærere.

Jeg mener at skolemennesker, som de idealister de utvilsomt var, alltid må være representerte i skolen.

Når det blir lengre mellom skolemenneskene kan dette tolkes som et tegn på at utviklingen har gått i uheldig retning.

Kanskje kan dette utvalget av lærere, med sitt forhold til formidlingsrollen og med sitt dannelsesperspektiv, være verdt å se nærmere på når man diskuterer fremtidens skole? Dette til tross for at disse lærerne ikke alltid lot seg formatere og skape inn i trange rammer. Jeg mener at skolemennesker, som de idealister de utvilsomt var, alltid må være representerte i skolen. Som inspirasjon for andre lærere — men selvsagt også til glede og faglig nytte for elevene i sin hverdag. Men da må det være vilkår og rom for dette i skolen. Det mener jeg bare i begrenset grad er tilfelle i dagens skole.

Det er beklagelig at det tynnes i rekkene av autentiske skolemennesker. Tiden er inne for at det gis klare politiske signaler om at i skolen er det også plass til personligheter av ulik karakter. Som igjen kan skape grunnlag for at flere lærere er villige å stå løpet ut og som uvillige må gi seg når pensjonsalderen er et faktum.