Det var først med den burmesiske «frihetsdronningen» Aung San Suu Kyi for bare fem små år siden, at svært mange bergensere fikk øynene opp for hva Raftostiftelsen og Raftoprisen dreier seg om. Utdelingen av årets pris og markeringen av stiftelsens 30-års jubileum understreker betydningen stiftelsen har i internasjonalt menneskerettighetsarbeid.

Det er lang vei fra intervjuet med den første vinneren av Rafto-prisen, Jiri Hajek, overført på en sprakende telefonlinje fra Praha til utdelingsseremonien i en tynt befolket aula på Norges Handelshøyskole i 1987, til den fargesprakende og livsglade forestillingen for årets vinner, Yanar Mohammed, i en fullsatt Grieghallen søndag kveld.

Jiri Hajek satt i streng og kontrollert husarrest. Bare det å få formidlet til en av den tsjekkoslovakiske demokratibevegelsen frontfigurer at han hadde vunnet en pris som bar navnet til hans gode venn Thorolf Rafto, gjennomføre intervjuet og få det formidlet til Norge, var en prestasjon i seg selv.

I Grieghallen ble en unik samling av tidligere prisvinnere, med årets prisvinner irakiske Yanar Mohammed i spissen, omfavnet med all den hjertevarme og entusiasme som bergensere kan oppvise. BTs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen skriver at den irakiske kvinneaktivisten er blitt et forbilde for bergenske bedriftsledere sammen med Maryam al-Khawaja fra Bahrain. I likhet med de øvrige prisvinnerne har de to kvinnene arbeidet i sine hjemland for demokrati, likeverd og menneskerettigheter med eget liv som innsats. Det har de til felles med Thorolf Rafto.

De to kvinnene var en del av programmet på Bergens Næringsråds årskonferanse i forrige uke. De rørte næringslivsledere med sine beretninger, kall det gjerne hverdagshistorier, slik at tårene spratt og ga deltagerne helt andre ting å tenke på enn det som vanligvis er det normale på konferanser av dette slaget.

Et av de viktige spørsmål er hvordan Bergen skal ta vare på denne «juvelen», slik at arbeidet kan styrkes både hjemme og ute.

Allerede novemberkvelden i 1986 da Thorolf Rafto ble begravet, ble de første skritt tatt for å føre videre hans arbeid for menneskeretter og menneskeverd. I et personlig brev til professor Arnljot Strømme Svendsen tar en sorgtung Jan Ramstad, student under Rafto, etter hvert venn og vitenskapelig assistent, det initiativ som fører til etableringen av Raftostiftelsen. Det ble skapt en viktig institusjon, muligens bygget på den stahet, entusiasme og respekt for menneskeverdet som Thorolf Rafto selv hadde.

Festforestilling i Grieghallen.
Oddmund Lunde

Og det er entusiasmen og frivilligheten som tredve år etter fortsatt er drivkraften i menneskerettighetsorganisasjonens arbeid: En kjerne av betalte nøkkelmedarbeidere, et styre og en priskomite som er frivillige, og studentgruppen der medlemmene som sin ypperste belønning kan føre på sin CV at de ved siden av studiene har arbeidet for Raftostiftelsen.

Mange har oppfattet Raftostiftelsens arbeid som noe for de spesielt interesserte. For de aller, aller fleste har prisvinnerne vært fullstendig ukjente. Og dessverre er det nok mange som ikke har giddet å skaffe seg den nødvendige kunnskap. Nettopp derfor var innslaget på Næringsrådets årskonferanse med de to Raftoprisvinnerne så viktig. Det er med og manifesterer næringslivets rolle og ansvar i arbeidet for rettferdighet og menneskerettigheter, både lokalt og globalt.

Det er ikke til å komme forbi at det fins deler av det bergenske næringsliv som har «tråkket over» og satt seg ut over FN-vedtak for å sikre egen vinning. Nå vites det ikke om dette har ført til mer undertrykking, men at det har gitt legitimitet til regimer er liten tvil om.

Når det er sagt: Medlemmer i det bergenske næringsliv har vært flinke fra dag én til å støtte opp om Raftostiftelsens liv og virke. En lang rekke bedrifter har gravd dypt i lommene slik at prisen kunne nå opp i et mer «respektabelt» beløp enn de 25.000 kronene som den gangen ble prisvinnerne til del, og siden støttet stiftelsen økonomisk.

Rafto ble en flittig benyttet foredragsholder, både i ideelle og mer pengesterke forsamlinger. Og han betalte mye av sin virksomhet av egen lomme.

Yanar Mohammed tildeles Raftoprisen 2016.
Oddmund Lunde

Raftoprisen er blitt en viktig internasjonal pris. Viktig fordi den «honorerer» arbeid for menneskets rettigheter som oftest er ukjent. Vinnere av Raftoprisen er blitt vinnere av Nobels fredspris, ikke minst fordi deres arbeid er trukket ut i lyset og ofte plassert i en større sammenheng.

Utpekingen av en vinner av Raftoprisen er like nitid som valget av en fredsprisvinner. Raftostiftelsen har i dag en rekke aktiviteter utover å peke ut prisvinnere, som oppfølging av tidligere prisvinnere og deres arbeid. Der er stiftelsen unik i internasjonal sammenheng, kursing av skoleelever i menneskerettigheter. Spørsmålet er hvordan ta vare på denne enestående institusjonen slik at minnet om en enkeltbergensers uegennyttige arbeid kan holdes i hevd.

Atle M. Skjærstad var ansatt i Bergens Tidende fra 1978 til utgangen av 2011, hovedsakelig som utenriksmedarbeider og dekket blant annet Raftostiftelsens arbeid gjennom flere år. Han har ingen tilknytning til stiftelsen. I høst utgav han «Uværet som aldri stilnet. En bok om Thorolf Rafto».