Hva kan få en mor eller en far til å drepe det kjæreste de har i livet, sitt eget barn? Som forsker på drap i nære relasjoner ser jeg at i visse livskriser, kan foreldre tro at drap er en reell løsning på problemene de selv har. For dem som ikke har gått gjennom slike livskriser, kan det være vanskelig å ta helt inn over seg den vanskelige prosessen en forelder kan gå gjennom, som ender med at de dreper sitt eget barn.

Denne høsten kan publikum imidlertid få et innblikk i en slik prosess, gjennom Den Nationale Scenes oppsetning av «Medealand». Dette teaterstykket er en sterk billedgjøringen av en kvinne i krise som begår barnedrap. Jeg håper stykket kan bidra til at publikum kan evne å se hvordan livskriser kan skape familier som er sårbare for drap.

Hentet inspirasjon

«Medealand» er en nyskriving av tragedien om Medea, forfattet av Sara Stridsberg. Medea er opprinnelig en figur fra gresk mytologi. Gjennom poeten Euripides er Medea blitt kjent for å være en hevngjerrig kvinne, som drepte sine to sønner for å straffe sin tidligere ektemann, Jason, da han forlot henne for en yngre kvinne.

Noen drapsforskere har tatt inspirasjon fra myten om Medea, og vurdert om noen barnedrap skjer fordi gjerningspersonen ønsker å hevne seg på en nåværende eller tidligere partner ved samlivsbrudd. De har kommet frem til at slike Medeadrap, om enn sjeldne, faktisk er å betrakte som en egen kategori barnedrap. I den internasjonale forskningslitteraturen fremkommer det imidlertid at det som oftest er menn som begår Medeadrap.

Genuin bekymring

En utfordring i å skulle kategorisere et barnedrap som et Medeadrap, er at det kan være tvil om mannen faktisk begikk drapet for å hevne seg på moren til barnet. En mor som har vært gjennom et vanskelig samliv og samlivsbrudd vil kunne oppleve noe så meningsløst som drapet på hennes barn som en hevn og en straff fra en partner hun forlot. Og noen gjerningsmenn rapporterer selv et slikt hevnmotiv, enten i politiavhør eller i selvmordsbrev når de tar sitt eget liv i tillegg til barnets.

Men andre gjerningsmenn rapporterer at de begikk drapet ut fra det de selv opplever som en genuin bekymring og kjærlighet for barnet sitt. De kan være bekymret for hvordan det vil gå med barnet når det bor alene med mor, og de selv ikke kan være der for barnet og passe på det. De kan ønske å ta sitt eget liv, fordi de sliter så sterkt med å ha mistet sin partner i samlivsbruddet, og vil ta med seg det eneste kjære de har igjen, sitt barn, i døden.

Noen barnedrapsforskere har problematisert at når menn begår barnedrap ved samlivsbrudd, blir det for lett kategorisert som Medeadrap. En lettvint avfeiing av deres drap som kun motivert av hevn er potensielt et problem. Har vi ikke forstått motivet til disse mennene riktig, vil det hindre vår evne til å forebygge slike drap i fremtiden. Skal vi nå foreldre og hjelpe dem før de begår barnedrap, må vi forstå hvorfor en så grusomme handling oppleves som en reell løsning for dem.

De kan ønske å ta sitt eget liv, fordi de sliter så sterkt med å ha mistet sin partner i samlivsbruddet, og vil ta med seg det eneste kjære de har igjen, sitt barn, i døden

Hjerteskjærende krise

I Medealand raser Medea, og hun truer med hevn mot sin tidligere ektemann, Jason. Det kunne da være lett å avfeie hennes drap av barna som en hevnaktig og ondskapsfull handling. Men, slik jeg leser Medealand, er det tvil om Medea dreper siner barn ut av hevn og ondskap. Stridberg lar oss nemlig også se den hjerteskjærende krisen det er for Medea å oppleve at hennes livskjærlighet har sviktet henne, at hun har tapt mannen hun ga alt til og som hun trodde hun skulle dele hele livet med. Og videre at Medea tviler, nokså riktig, på sin evne til å være en god mor i denne livskrisen hun gjennomgår.

Og kanskje nettopp fordi Medea er en kvinne og ikke en mann, kan vi i publikumet lettere se handlingene hennes som mer enn bare hevn og ondskap. Kanskje fordi hun er kvinne og ikke en mann, er det lettere å få sympati og til og med empati med henne — på tross av hennes grusomme drapshandling. Men det må understrekes at det Medea opplever er den samme krisen og de samme følelsene menn i samme situasjon kan oppleve.

Tas ikke på alvor

I Medealand er det ingen som tar på alvor Medeas gjentatte uttrykk for overveldede smerte og fortvilelse ved tap av sitt livs kjærlighet og tap av kontroll over seg selv og sitt liv. Og det er ingen som viser en bekymring for at hun har to sønner i sin omsorg, heller ikke når hun selv uttrykker en bekymring for sine barn. Man tenker jo ikke at en forelder, som elsker sine barn, vil gjøre annet enn å beskytte dem mot det vonde i verden.

Men når en livskrise oppleves som så ekstrem, som det Medea gjør, kan individet vurdere ekstreme løsninger på krisen. Og den bunnløse fortvilelsen av å ikke evne å være en god forelder, eller å ønske å ta sitt eget liv, kan utløse tanker om barnedrap. Både hos mor og far. Dersom en forelder ikke får korrigert slike tankene gjennom samtaler om tankene, klarer de ikke alltid å se at det finnes bedre løsninger. Da kan tanker bli til handling. Det skjer, og det skjer i Norge i dag.

Dersom en forelder ikke får korrigert slike tankene gjennom samtaler om tankene, klarer de ikke alltid å se at det finnes bedre løsninger

I min formidling om hvordan vi kan forebygge at noen foreldre begår barnedrap, oppfordrer jeg derfor til at vi alle må bidra til å bryte tabuet rundt drapstanker. Kjenner vi til at en forelder er i en livskriser, kan vi spørre om de har slike tanker. Det er ikke vårt spørsmål, men livskrisen forelderen er i, som utløser drapstanker.

Viktig bidrag

For folk som ikke jobber med denne tematikken til daglig, er det nok vanskelig å forestille seg at en forelder kan få slike tanker. Ikke minst at noen vi kjenner, og kjenner som en god forelder som er glad i sine barn, kan ha slike tanker. Jeg ser derfor på oppsetningen av «Medealand» ved Den Nationale Scene som et viktig bidrag i å gjøre det mer håndgripelig for publikum hvorfor foreldre kan ende med å ta livet av sine barn.

Norge trenger ikke være et Medealand. Norge kan være et samfunn hvor vi bryter tabuet rundt drapstanker og gjenkjenner foreldre som trenger å bli forstått og hjulpet i sine livskriser. Vi har få barnedrap i Norge, men vi har for mange. Som samfunn har vi ikke råd til å miste noen av disse foreldrene eller deres barn.