Kronikkforfatter: Øystein Jensen, Forsker i havrett ved Fridtjof Nansens Institutt

Finnes det et regelverk for Arktis? Har disse reglene i så fall noen som helst betydning? Problemstillingen er stadig mer relevant og det er fra flere hold gitt inntrykk av at det hersker tilnærmet lovløse tilstander og at det internasjonale samfunn bør komme til enighet om regler som kan møte de mange fremtidige utfordringer man står overfor. Men fra et rettslig ståsted: Har man stor grunn til bekymring? Den offentlige debatt påkaller i alle fall en viss klargjøring av forholdet mellom nordområdene og havets folkerett.

Strategi og økonomi

Den økende oppmerksomhet rundt Arktis skyldes mange forhold, men kanskje først og fremst antakelsen om at Det arktiske hav innen overskuelig fremtid vil få en langt større strategisk og økonomisk betydning enn det har i dag. Vi er alle gjort kjent med de viktigste drivkreftene i denne utviklingen: Issmelting, ressurspotensialet og skipsfartens muligheter. I tillegg ser man en mer aktiv tilstedeværelse fra arktiske kyststater og økt oppmerksomhet fra det internasjonale samfunn for øvrig.

På bakgrunn av disse utviklingstrekk er det naturlig å spørre om Arktis er underlagt noen form for rettslig regulering, eller om statene står mer eller mindre fritt med hensyn til for eksempel fiske eller utnytting av havbunnens ressurser. Spørsmålet er fra et folkerettslig ståsted ikke særlig problematisk.

Internasjonal rettsorden

Lenge før noen russisk ekspedisjon plantet flagg på havbunnen ved Nordpolen eller FNs klimapanel la frem sine rapporter om globale klimaendringer, ble det allment erkjent at Arktis var et hav, og også i folkerettslig henseende måtte behandles som sådan.

Dette var ikke like opplagt da spørsmålet ble reist i årene etter den annen verdenskrig og man skulle forhandle frem en ny internasjonal rettsorden for verdenshavene. Enkelte stater mente i utgangspunktet at de naturmessige og geografiske særegenheter i Arktis burde føre til at Polhavet ble underlagt et annet rettsregime enn verdens havområder for øvrig.

Juridisk rammeverk

Havrettskonferansene mellom 1973 og 1982, hvor blant annet Norge spilte en aktiv rolle, bekreftet imidlertid bred internasjonal enighet om at de generelle reglene om havets folkerett skulle være det juridiske rammeverk for nasjonal lovgivning også i Arktis. I de aller fleste mellomstatlige forhold som angår statenes rettigheter og plikter i nord må man derfor forholde seg til den overenskomst som ble resultat av disse konferansene: FNs Havrettskonvensjon.

Dette etter hvert så anerkjente juridiske faktum trenger i og for seg ingen nærmere begrunnelse eller redegjørelse. Verre er det imidlertid om man overser havrettens allerede omfattende regelverk når man for eksempel skal vurdere fremtidige forvaltningsregimer for miljø, skipstransport eller havbunnsvirksomhet i Arktis.

Nordlige havområder

Under henvisning til den tendens mange har hatt til å gjøre nettopp dette, er det derfor rimelig å spørre hvorvidt havets folkerett har noen som helst innvirkning på hvordan statene velger å opptre i de nordlige havområder? Er det bare norsk UD, mest tydelig ved utenriksminister Jonas Gahr Støre, som forfekter betydningen av den eksisterende internasjonale rettsorden?

Først bør det minnes om at siden Havrettskonvensjonen ble vedtatt i 1982 har vi sett en tilnærmet universell oppslutning om dens bestemmelser. Konvensjonen er i dag tiltrådt av flere enn 150 nasjoner. Dens innhold er dessuten i det alt vesentlige uttrykk for alminnelig folkerett og som utgangspunkt derfor bindende for alle stater, traktatpart eller ikke. Mange konkrete eksempler taler også for at konvensjonens bestemmelser følges i praksis.

Russere på Nordpolen

Den russiske ekspedisjon til Nordpolen sommeren 2007 skyldtes ikke primært økt tilgjengelighet som følge av klimaendringer og issmelting. Russerne er på samme måte som de andre arktiske kyststater (foreløpig med unntak av USA) først og fremst interessert i å fullføre sine geologiske undersøkelser av havbunnen i tråd med de regler i Havrettskonvensjonen som krever at man innen en viss frist skal gi opplysninger til FN om kontinentalsokkelens utstrekning før yttergrensene for denne blir endelig fastsatt. Norge har gjort tilsvarende for sine havområder og leverte inn slike opplysninger allerede i 2006. Det som av mange er blitt beskrevet som et kappløp om Polhavets potensielle ressurser er altså i realiteten en bestrebelse på å oppfylle en for de fleste godt gjemt folkerettslig forpliktelse.

Et annet eksempel gjelder uavklarte maritime delelinjer, for eksempel mellom Norge og Russland i Barentshavet. Til tross for at forhandlingene om denne har pågått i flere tiår har de hele tiden funnet sted med henvisning til og innen rammen av den gjeldende havrett.

USAs maktposisjon

Hensett til USAs maktposisjon i det internasjonale samfunn, og når man tar i betraktning at Havrettskonvensjonen også pålegger statene betydelige forpliktelser, er Bush-administrasjonens gjentatte anmodninger til Kongressen om en snarlig ratifikasjon av Havrettskonvensjonen i så fall en temmelig oppsiktsvekkende strategi.

Selv stormakter ser seg tjent med å basere seg på folkeretten og de aller fleste stater er i dag bevisst på at folkeretten både er en vesentlig komponent i de reelle maktforhold og videre at det man i politiske sammenhenger kan tillate seg å hevde på en stats vegne, oftest må skje innen rammene av de folkerettslige forpliktelser man er bundet av.

At det kan være uenighet om forståelsen av selve innholdet i konkrete bestemmelser er klart, men man må ikke overse enigheten om at samspillet statene imellom skal forankres i gjeldende rettsregler.

Utilstrekkelig regelverk

En konstatering av havrettens anvendelighet og grunnleggende betydning i Arktis er likevel ikke det samme som at regelverket er tilstrekkelig i alle sammenhenger. Det er ikke slik at Havrettskonvensjonen — verken i kraft av dens formål eller materielle innhold - har ment å finne løsningen på alle potensielle utfordringer i de nordlige havområder.

Diskusjonen av for eksempel strengere regler for den internasjonale skipsfart eller et mer detaljert miljøregime må likevel skje med en erkjennelse av at det allerede finnes et juridisk rammeverk som også gjelder i Det arktiske hav, og som må være grunnlag for etableringen av nye forvaltningsregimer.

ADRESSEAVISEN
Øystein Jensen, forsker i havrett ved Fridtjof Nansens institutt.