**Det finnes knapt** noe mer elskverdig enn ekte kapitalister? De er ofte selvstendige, energiske, iherdige og nysgjerrige folk med mye skaperkraft. Jeg kjenner enkelte slike typer, av begge kjønn, og på begge sider av Atlanteren. Noen snakker faktisk sant når de sier at de ikke drives av penger.

Slike ekte, romantiske kapitalister er dessverre unntaksmennesker. De fleste kapitalister nå til dags er anonyme investorer som opererer gjennom fond og stråselskaper. De kjøper og selger aksjer i globale konserner som jobber for å oppnå tilnærmet monopol, i det frie markedets navn. Slike kapitalister tenker kun og alltid på det de aldri vil innrømme at de noen gang har tenkt på, altså penger og profitt.

Over hele landet har det dukket opp en ny klasse mennesker. De er barnehagegrossister, eldrehjemshaier, sykehuskrøsuser, asylmottaksgründere, privatskolepirater, barnevernsmoguler, rusomsorgsinvestorer og velferdsvampyrer i andre avskygninger.

Å robbe staten er blitt den norske forretningsideen fremfor noen, slik stjerneøkonomen Erik S. Reinert uttalte for ti år siden. Og hva bruker verdens rikeste stat mest penger på? Det er velferd. Å få fingrene ned i gullkrukken som er full av våre velferdspenger, har derfor vært den hellige gral for mange norske kapitalister.

Gjett om de har lyktes.

For ganske kort tid siden var det tverrpolitisk enighet om at velferd er en offentlig oppgave som står over eller utenfor profittsfæren. I dag er denne prinsipielt viktige skillelinjen utvisket. Endringene bare skjedde, liksom, sakte, men sikkert, helt til de ble en del av luften vi puster inn.

Over hele landet har det dukket opp en ny klasse mennesker. De er barnehagegrossister, eldrehjemshaier, sykehuskrøsuser, asylmottaksgründere, privatskolepirater, barnevernsmoguler, rusomsorgsinvestorer og velferdsvampyrer i andre avskygninger. På oppsiktsvekkende kort tid har de greid å bli styrtrike.

Privatiseringen av velferdsstaten representerer den viktigste ideologiske endringen i Norge gjennom de siste tiårene. Hva skjedde egentlig? Ingen har kartlagt denne utviklingen bedre enn Linn Herning. Hennes nye bok «Velferdsprofitørene — Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene» er derfor vårens viktigste politiske utgivelse i Norge.

I boken demonterer Herning den store maskinen som skapte velferdsprofitørene, og viser oss de små tannhjulene. Hun bretter ut målrettede, koordinerte og langsiktige kampanjer i regi av politikere, lobbyister og organisasjoner som NHO Service eller Private Barnehageeieres Landsforbund. I bakgrunnen synger tenketanker som Civita, eller skribenter som setter løsnesen skjevt tilbake i ansiktet hver gang de nyser.

De jobber for å få offentligheten til å benytte positive ord som tjener deres agenda. Ord som beskriver virkeligheten, for eksempel «privatisering», må for all del unngås. Nei, det handler om «mangfold», eller om en «dugnad» der «alle gode krefter» må slippe til for å «gi oss frie valg og best mulig tjenester». Det heter ikke «privatskoler», men «friskoler».

Foran seg skyver velferdsprofitørene ideelle organisasjoner.

Velferdsprofitørene gnager på språket fra alle hjørner for å nydefinere virkeligheten gjennom smiley-ord. De bruker så mye energi på villeding, unnaluring, tåkelegging, propaganda og omstruktureringer - alt slikt som åpne, redelige virksomheter ikke trenger tenke på - at det konstant ligger en tjukk eim av snusk og forløyethet over hele bransjen.

Foran seg skyver velferdsprofitørene ideelle organisasjoner. De hamrer inn at de ikke tar utbytte, vel vitende om at de fleste journalister og politikere ikke skjønner den viktige, tekniske forskjellen mellom utbytte og profitt. De bestiller undersøkelser og rapporter med forhåndsbetalte konklusjoner, og de engasjerer First House og andre PR-byråer til å manipulere tidligere kollegaer innen politikk og administrasjon.

Dessverre er det vel anvendte penger.

Formelt skal velferd ikke være business i Norge. Konsernene som går inn i velferdssektoren, med profitt som eneste formål, har få problemer med å omgå dette. Bare amatører tar direkte utbytte. Proffene etablerer et innfløkt nettverk av selskaper, kjøper overprisede tjenester av hverandre eller leier eiendom (betalt av oss) av seg selv, til skyhøye priser. Pengestrømmene er ofte umulig å følge. Trygge Barnehager AS har for eksempel 170 datterselskaper, og morselskapet Vista Holding AS har åtte søsterselskaper.

De tjener milliarder.

Noen velferdskonserner har adresse i skatteparadiser. Innsyn? Glem det. Alt som angår driften, er forretningshemmeligheter. Når selskapene kritiseres, hevder de alltid at kritikerne ikke har skjønt noe - fordi de ikke har tilgang på alt som holdes hemmelig!

En rekke skandaler, uavhengige granskninger og sunn fornuft viser det samme. Velferdsprofitørene tjener penger på å nedbemanne, underbetale, ansette underkvalifiserte, trikse med tariffer og pensjoner, og å kutte i brukernes velferd.

Burde vi ha krav på å vite hva som skjer med våre skattekroner?

Velferdsstaten er blitt velferdsbransjen. Der kan man gjøre sikre investeringer. Alt fullfinansieres av oss, risikoen er i praksis eliminert. Regjeringens mål er å sy enda mykere puter under armene på de norske kapitalistene.

Den ser ingen forskjell på velferd og andre tjenester. Vi er alle kunder, alltid, og konkurranseutsetting er bra, uansett. De ser bort fra at det handler om sårbare brukere og kompetansemiljø det tar lang tid å bygge, eller at alt finansieres av våre skattepenger.

Herning jobber i organisasjonen For Velferdsstaten og har dermed også en agenda. Det som er på innsiden av dørene hun åpner opp, blir ikke penere av den grunn. Hennes bok vil få mange skattebetalere til å føle uvilje. Hvorfor skal skattepengene brukes til å bygge opp private formuer på denne måten? Ekte kapitalister er bra folk. Velferdsstatens trojanske hester er noe helt annet.

«Velferdsprofitørene» av Linn Herning utgis i begynnelsen av juni.