DYPT SAVNET: Politisk redaktør Sjur Holsen.

«De sterkeste stemmene stilner når vi trenger dem som mest.» Slik startet Sjur Holsens hyllest av byoriginalen Arild Haaland. Da filosofen gikk bort i fjor vinter, konstaterte Sjur at velformulerte og kategorisk frittenkende bergensere var blitt mangelvare. Særpreget var i ferd med å visne. Språket også.

Sjur mente frykten for å fornærme noen var blitt så påtrengende, at klar tale ble møtt med skepsis. I stedet for å dyrke skarp debatt, pakket vi inn budskapet i politisk korrekthet, finføleri og byråkratiske formuleringer like ufarlige som bomull.

Det falt Sjur tungt for brystet at ikke bare Norge, men også hans hjemby, var rammet av denne åndelige forflatningen.

«Vi bør løfte frem igjen de bergenske originalene som språklige og intellektuelle forbilder. I den grad vi fortsatt har noen igjen», skrev Sjur.

Natt til torsdag mistet vi nok en viktig, bergensk stemme. Bergens Tidendes politiske redaktør er død. Han ble bare 44 år gammel.

Sjur skilte seg ut i det relativt homogene og konforme pressemiljøet. Han tok aldri noen journalistutdannelse, men studerte politikk og økonomi ved UiB, UC Berkeley, University College Dublin og Norges Handelshøyskole.

Det kunne ligge et dypt alvor i Sjurs artikler, men de var nesten uten unntak underholdende å lese

Etter en kort periode som informasjonsrådgiver i Geelmuyden.Kiese, begynte han i 1998 på Utenriksdepartementets aspirantkurs. De neste seks årene arbeidet han i utenrikstjenesten. Først ved ambassaden i Santiago de Chile, deretter i Madrid.

Etter hvert ble savnet av skarring og regntunge kvelder på Stadion påtrengende. (Sjur beskrev seg selv som fundamental bergenser.) I 2006 flyttet han derfor hjem til jobben som personlig rådgiver for universitetsrektoren. Året etter begynte han i Bergens Tidende. Avisen ble hans scene. Og han briljerte på den.

Vi forstod raskt at vår nye kollega var et menneske og en intellektuell kapasitet litt utenom det vanlige. Sjur begynte som næringslivsreporter. Han så sjelden journalistikkens begrensninger, men ofte muligheter. Det var de store politiske spørsmålene som først og fremst interesserte ham. Han hadde knapt blitt varm i stolen før han skrev sin første prisvinnende reportasjeserie.

Sjur rykket raskt oppover i systemet. Han ble kommentator, leder for kommentaravdelingen, og i 2010 politisk redaktør; den jobben var som skapt for ham.

Sjur hadde et bredere repertoar enn de fleste andre norske skribenter. Han kunne skrive innsiktsfullt om Verdens handelsorganisasjon, Roald Dahls forfatterskap og østlandsimperialisme i barne-tv.

Ekstraordinært belest, engasjert og grundig. Sjur skrapte aldri på overflaten, men satte seg inn i de sakene han skulle skrive om, før han presenterte analyser som kledde statsråder nakne for leserne. Hans refleksjoner lå som regel et skritt foran oss andre. Selv om han hadde et kort perspektiv på eget liv, tenkte han mer langsiktig enn de fleste politikere.

I en av sine siste tekster, «Angsten for alvoret», kritiserte han partiene for å ha kastet bort årets valgkamp. Det hele ble for smått, mente han. De vesentlige problemene — klimakrisen og velferdsstatens langsiktige bæreevne - forsvant i vanlig pjatt.

Det kunne ligge et dypt alvor i Sjurs artikler, men de var nesten uten unntak underholdende å lese. Han la sin ære i språket. Humoren var et av hans viktigste virkemidler.

«Gode debatter skal ha rom for raushet, sleivspark og ikke minst humør . Når var det vi ble så gravalvorlige av oss, at vi trodde letthet og substans var motpoler?» skrev han for bare få dager siden i forordet til artikkelsamlingen hans. Den kommer ut senere i høst.

Sjur var en skrivende stjerne , men ikke det spor selvhøytidelig. Han var tydelig, visste nøyaktig hva han ville, fikk det som regel slik, men var likevel godt likt av alle - en sjelden kombinasjon i norske avisredaksjoner.

Sjur Holsen etterlater seg et stort tomrom både i avisens spalter og norsk offentlighet

Sykdommen rammet Sjur brutalt for et drøyt år siden. Håpet om å bli frisk ble raskt slukket. Selv om den livsforlengende behandlingen var tøff, vurderte han aldri å legge ned pennen. Sjur engasjerte seg i BTs journalistikk helt til det siste. Han skrev lange manus på mobiltelefonen mens han fikk cellegift, og sendte daglige direktiver om lederartiklene fra sykesengen.

Sjur skydde sentimentalitet. Han nektet å snakke om egne smerter. Selv om han trengte sterke medisiner bare for å komme seg på jobb om morgenen, var det BTs meninger og kollegenes faglige utvikling som opptok ham.

Døden forholdt han seg ikke til, ikke mer enn høyst nødvendig i alle fall. Han ville leve mest mulig normalt den korte tiden han fikk.

Sjur fant bare ett argument for å slutte å skrive. Han var bekymret for at hans motstandere, dem han kritiserte i avisen, skulle la være å ta til motmæle, at de på grunn av sykdommen skulle behandle ham annerledes enn før. I så fall var det slutt. Så kompromissløs var han i sin gjerning.

Sjur Holsen etterlater seg et stort tomrom både i avisens spalter og norsk offentlighet. Vi i Bergens Tidende sørger over tapet av et usedvanlig menneske og en god kollega. Samtidig tenker vi mest på dem som har lidd det største tapet: Sjurs kone Monica og barna Anna, Fredrik og Ole.

Vi er med dere.

På vegne av ansatte i Bergens Tidende, sjefredaktør Gard Steiro