DEN HANDLER om Knausgård. Hele landet er dekket av snø og av Knausgårds ord, begge deler kommer i stadig nye bølger. Flere hundre tusen nordmenn tror de bor i Sverige og går rundt med en fenomenal observasjonsevne, følsomhet og intelligens.

De siste månedene har jeg mistet kontakt med min samboer. Alle hennes referansepunkter er til Knausgård. Hans bøker ligger strødd rundt i leiligheten. På stuebordet, i sengen, i sofaen og på dass. Jeg forsøkte å snakke dem ned. «Det der er Big Brother for middelklassen». «Blitt gjort tusen ganger før, av Vigdis Hjorth, Simone de Beauvoir, Proust, Thomas Wolfe, Stig Håkan Larsson, Lars Norén og Clas Ohlson».

Smålighetene virket ikke. Hun var fanget av noe større. Så jeg begynte, litt motvillig, å karre meg inn i hans univers.

ETTER Å HA LEST i to dager går jeg ut på byen, til Lorry, for å drikke øl sammen med en skrivende kollega. Ved samme langbord satt.. Karl Ove Knausgård pluss Tore Renberg og livvaktene fra forlaget. For meg føltes hans nærhet litt pinlig, som om jeg hadde sneket meg til å lese hans private brev og var i ferd med å bli oppdaget.

Fremtoningen har noe nølende og vaktsomt ved seg. Hans lange grå hår gir ham en aura av røffhet og levd liv, noe som må være meningen siden gudene skal vite at det er nok av frisører i Sverige. En svakt profetisk gestalt, som gir inntrykk av å ville være i fred.

DA JEG KOM HJEM satt min samboer våken. Hun leste Knausgård, men tok boken fra ansiktet da jeg fortalte at jeg nettopp hadde møtt Knausgård på Lorry. «Hva sa du til ham?» Så begynte jeg å lyve. Om at jeg hadde fortalt Knausgård at hans dialoger er oppstyltede, kunstige og selvforherligende.

Som når han og kameraten Geir sitter på kroen Pelikanen. To bestevenner sitter og brifer overfor hverandre med halvfordøyd kunnskap. Hele poenget med sekvensen, som så mange andre i boken, er å vise hvor edel Karl Ove Knausgård er. Nervøs og følsom, jo det også, siden han vet det gjelder å fremstå som litt svak og dermed mer menneskelig. Men han lar kameraten Geir snakke i evigheter om Karl Ove Knausgårds enorme flittighet og moral, side opp og side ned om for et «dypt etisk menneske» Knausgård er, med et «vanvittig stort skjønnhetssug», «fullstendig nådeløs i sin moral».

Knausgård er åpenbart fullstendig enig, og skryter videre om at han alltid er hensynsfull mot de han bryr seg om. Han har aldri sneket på trikken, ikke tatt imot for mye vekslepenger... COME ON... prektighetsprinsen satt der med en 23-åring med små pupper!

Min samboer gikk og la seg.

KNAUSGÅRD VAR BLITT en skygge mellom oss. Jeg burde holdt meg unna, for nå hadde jeg viklet meg inn i en floke som det ikke lenger kunne spøkes bort.

En dag ved frokostbordet begynte jeg på nytt, liksom tilfeldig i forbifarten. Denne gangen med en litt mer intellektuell strategi. Jeg påpekte at Knausgård skriver som en kvinne. Han tar opp det kvinner har hatt monopol på: Ubehaget ved familien og fastlåstheten som følger med å gå å trille en barnevogn midt på dagen. Kvinner som skriver om dette blir ofte kritisert. Når en mannlig estet gjør det samme, legger man alt bort og snakker om en ny Hamsun.

Dette argumentet hadde min feministiske samboer sans for. Vi hadde en vennlig, negativ prat om Knausgård. Men jeg ble litt for ivrig. Da jeg uttrykte falsk bekymring for «den grove utleveringen» av hans nærmeste ble jeg gjennomskuet og ledd av.

JEG ROTET MEG videre inn i min egen smålighet. Ekte smålighet, ikke kalkulert, kvasiutleverende smålighet som hos Knausgård, som til syvende og sist alltid ender opp som følsom og intelligent. Spesielt når han tilsynelatende forsøker å dempe dette inntrykket, ved å virke akkurat passe selvutleverende, på en rørende måte som får ham til å fremstå som enda mer følsom og intelligent.

— Hva er det med deg og Knausgård, spurte hun. Jeg forsøkte å forklare. Knausgård er skadelig. Hans prosjekt beskriver ikke ham selv eller vår tid, men definerer den, og forsterker noe av det verste i oss. Det keitete, tafatte, apolitiske, fremmedgjorte, konfliktskye, innesluttede, passivt aggressive, observerende, poserende, sutrende, deprimerte mammadaltende og grenseløst selvoppslukte... hele denne livsudyktige grublingen, luksusproblemer koblet til en forbryteraktig puritanistisk innstilling til livet. Alt foregår i hans følsomme og intelligente sinn. Det finnes ikke politikk, strukturer eller en omverden å forholde seg til i hans selvmedlidende univers. Verden består av tre land: Norge, Sverige og Knausgårdia...

Min samboer sa hun måtte gå.

KNAUSGÅRD HAR skrevet en fabel. Kun de aller sterkeste kan skaffe seg en så stram regi over sitt eget liv. Tekster skaper virkelighet. Når vi skriver om virkeligheten, legger vi beslag på andre versjoner av den. Ingen av de andre i Knausgårds krets kommer til å skrive et seksbindsverk med tittelen Det var også min kamp.

Det handler om å komme over knausen. Bygg dem opp og riv dem ned!

Synspunkter? Si din mening i kommentarfeltet under: