Tidligere LO-leder Gerd Liv Valla har bryskt slått fast i flere kanaler at reservasjonsretten ikke vil utfordre abortloven.

I et intervju med Stavanger Aftenblad 8. mars kaller hun debatten «totalitær». Hun synes politikere som vet bedre, ikke skal skremme med at abortloven fra 1978 står for fall, og at partiledelsen både i hennes Ap og andre partier har et ansvar for ikke å piske opp stemning og følelser i en så viktig sak.

«For den videre debatten ville det være klargjørende hvis Høyre snakket mer i klartekst og ganske enkelt slo fast at kvinners selvbestemte abort ikke skal rokkes ved», skriver Valla i Aftenposten.

«Eg seier ikkje dette ofte, men akkurat i denne saka stoler eg faktisk på Høgre og Frp», sier hun til Klassekampen.

Er abortloven i spill? Og har vi grunn til å stole på vår borgerlige statsledelse i denne saken?

Retten til abort ligger fortsatt fast, og reservasjonsretten rører ikke ved formalitetene i abortloven av 1978. Sånn sett har Valla rett i at abortloven ikke er truet.

Dette vet selvsagt Aps Jette Christensen og SVs Inga Marte Thorkildsen og de andre politikerne som har vært på barrikadene i sakens anledning.

Men det hele er nå engang i ferd med å bli en gigantisk politisk vinnersak for de rødgrønne, som de kan dra veksler på langt inn i kommunevalgkampen neste år. Naturlig nok ser de ingen grunn til å dempe skremselsretorikken.

Dessuten har reservasjonsmotstanderne rett i at den praktiske adgangen til selvbestemt abort blir forkludret.

I praksis vil det bli mer tungvint for kvinner å få den helsehjelpen vi har krav på etter loven. Det er kvinner som må ta bryet med å sjekke hvilke leger som reserverer seg, bytte fastlege, komme tilbake dagen etter, eller å hoppe over hele fastlegen og komme seg til et sykehus.

I høringsnotatet til reservasjonsretten, definerer regjeringen til og med det å «gi kvinnen informasjon og veiledning om hva samfunnet kan tilby henne av bistand» og å fastsette svangerskapets varighet som en del av det som kalles «henvisning til abort».

Det har unngått radaren til landets journalister frem til i dag, men selv retten til informasjon om egen helsetilstand er altså truet.

Dette kan leses som direkte strid med abortlovens § 2: Kvinnen skal tilbys informasjon og veiledning. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.

Innenfor eller utenfor loven: Uansett utgjør slike begrensninger helt uakseptable hindre for den abortsøkende kvinne.

«I tog for retten til å drepe», var tittelen på et debattinnlegg i avisen Dagen om kvinner som markerte sin motstand mot reservasjonsretten 8. mars.

Mange har likevel forsøkt å overbevise oss om at den parodiske politiske føljetongen overhodet ikke dreier seg om abortkamp.

—  Reservasjonsadgangen vil ikke få ned aborttallene, og denne debatten handler ikke om abort, presiserte for eksempel fungerende partileder i KrF, Dagrun Eriksen, i sin tale til fylkesårsmøtet i Vest-Agder KrF i februar.

Men hvis reservasjon ikke handler om abort, hva handler den om da?

Eriksen mener debatten handler om håndhevelse av den enkelte leges menneskerettigheter.

Men i fredagens Vårt Land avviser Eriksen at kvinnen bør ha et siste ord i abortspørsmålet, og slår fast at KrF alltid har vært imot selvbestemt abort. I mai skal KrFs tradisjonsrike grunnlovsforslag om vern av liv - fra unnfangelse til død - opp til avstemming i Stortinget. Hele den håpløse hestehandelen er orkestrert av KrF.

Det er vanskelig å tro at dette bunner i et slag om menneskerettigheter for pro liv-partiet. Selvsagt handler det om abort. Og det er vanskelig ikke å se saken som en del av et bredere angrep på abortloven.

Reservasjonsretten er langt fra det eneste angrepsforsøket i nyere historie.

I januar kunngjorde statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Helsedepartementet at de forbereder en endring av abortforskriften, slik at det blir en absolutt tidsgrense for abort ved 22 uker.

I ytterste konsekvens kan dette føre til at kvinner tvinges til å bære frem fostre som uansett vil dø etter fødselen, fordi legene ikke rakk å påvise tilstanden før grensen var overskredet.

For ganske nøyaktig ett år siden, ble et annet forslag om å innskrenke abortloven debattert i Høyre.

Når 12-ukersgrensen for selvbestemt abort er passert, gir abortlovens § 2c likevel adgang til abort når det er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom».

Høyre har villet fjerne denne paragrafen siden 2001. Også i fjor videreførte programkomiteen forslaget om at alvorlig sykdom hos fosteret ikke lenger skulle utgjøre selvstendig kriterium for abort.

Statsminister Erna Solberg sto selv på talerstolen og agiterte for forslaget. Helseminister Bent Høie nektet å kalle det en innstramning av abortloven. Takket være mobiliseringen fra Høyres kvinnenettverk ble det hele nedstemt på landsmøtet i mai.

— Vi har et ansvar for hvilket signal vi sender til mennesker med funksjonshemninger, sa Høyre-lederen i fjor.

I år bør Solberg bekymre seg for hvilke signaler hun sender til landets kvinner.

Hun har skapt et inntrykk av at adgangen til abort er noe man kan skalte og valte med. Hvis hun ikke vil rokke ved abortretten, er det, som Gerd Liv Valla etterlyser, virkelig på tide å si det i klartekst.

Ingen vil ta abort. Abort er ikke ønskelig, verken for samfunnet eller for den enkelte kvinne.

Likevel blir om lag 16.000 friske fostre abortert bort i Norge hvert år. Knapt 200 tilfeller skyldes sykdom og misdannelser.

Det paradoksale med fjorårets forslag fra Høyre er at det ikke ville påvirke antallet aborter av friske fostre, men gjøre prosessen med å velge bort fostre med alvorlige defekter mer belastende.

Det samme gjelder reservasjonsretten: Det vil ikke redusere antallet aborter, men gjøre det mer belastende å få tatt abort.

I stedet for å angripe abortloven, må vi fokusere på hvordan den blir praktisert.

I stedet for å innføre absolutte, ubrytelige abortgrenser, bør regjeringen sikre at nemndbehandlingen er forsvarlig og verdig, og at retningslinjene praktiseres likt i hele landet.

I stedet for å presse gjennom en reservasjonsordning som virker mer og mer uthult og hjelpeløs, bør statsledelsen fokusere på hvordan man kan redusere abortraten.

Det betyr at Høyre må stige ned fra sin høye hest, og at KrF må slutte å ri gamle kjepphester.

KrFs svenske søsterparti Kristdemokraterna programfestet kvinners rett til selvbestemt abort allerede i 1997. Helsetalskvinne Olaug Bollestad er inne på samme linje. I Vårt Land forrige lørdag tok hun til orde for en mer pragmatisk abortpolitikk i KrF.

— Vi må ta en diskusjon om hvordan vi kan legge til rette for en politikk der tiltakene gjør at aborttallene går ned, og ikke hvem som bestemmer, sier hun.

Hvis vi skal ha noen moderne abortkamp, er det her den burde stå.