Det er mulig å gjennomføre store skattekutt og likevel holde seg langt innenfor handlingsregelen, meldte Dagens Næringsliv forrige uke. I asylpolitikken finnes også en handlingsregel. For å være mer presis, det finnes en rekke handlingsregler som det er politisk enighet om at vi ikke skal bryte, som flyktningekonvensjonen, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, barnekonvensjonen og torturkonvensjonen. Disse legger føringer for hvem som får opphold i Norge, uansett hvem som har regjeringsmakt. Og til forskjell fra i den økonomiske politikken, er det ikke rom for kutt.

Handlingsrommet er brukt opp. Etter regjeringens innstramminger, er norsk asylpolitikk på randen av hva konvensjonene tillater. Det er skåret inn til beinet fra alle kanter av asylfeltet.

Statssekretær Pål Lønseth (Ap) bekrefter også at det knapt nok er mulig å kutte mer: «Vi kan ikke stramme inn ytterligere på asyl, for der ligger vi på flyktningekonvensjonen og de krav som stilles til oss der. Det er flyktningekonvensjonen som styrer hvem som får opphold. Det lille handlingsrommet som er igjen, gjelder opphold på humanitært grunnlag.»

Norsk asylpolitikk på randen av hva konvensjonene tillater

Blant de vesentlige endringene de siste årene, er at folk nå får avslag på asylsøknaden hvis de kan henvises til en tryggere del av hjemlandet enn der de kom fra, selv om de ikke har noe nettverk i det aktuelle området. Endringen gjorde blant annet at flere afghanere fikk avslag. En av grunnene til at en så høy andel av somalierne som søker asyl får bli, er at det er vanskelig å finne en trygg del av Somalia å henvise dem til.

Om denne og andre vesentlige innstramminger de siste årene har vært riktige eller gått for langt, kan vi selvsagt mene hva vi vil om. Å ønske seg strenge krav til hvem som skal få asyl, er et like legitimt synspunkt som det å ville gjøre nåløyet større. Det som derimot er vanskelig å forstå, er følgende: Hvordan har Fremskrittspartiet, Norges mest innvandringskritiske stortingsparti, tenkt å holde løftet til velgerne om å gjøre det vanskeligere for asylsøkere å få bli i Norge, uten å bryte sitt andre løfte om å respektere internasjonale konvensjoner?

Teoretisk sett er det, som Lønseth også påpeker, fortsatt mulig å stramme inn noe på muligheten til å få opphold på humanitært grunnlag. Men her har de siste regjeringene strammet så mye inn, at det ikke er lett å se spor av fordums naivitet. Andelen som nå får opphold på humanitært grunnlag utgjør 4 prosent søknadene som behandles. Blant disse er en del barn under 16 år som kommer alene til Norge. Enslige mindreårige asylsøkere over 16 år, som ikke har behov for beskyttelse, får ikke lenger varig opphold, men får bli frem til 18-årsdagen.

Det er ikke lett å se spor av fordums naivitet.

En annen gruppe som får opphold på humanitært opphold, er lengeværende asylbarn. Men her er mulighetene for innstramminger små, fordi barnekonvensjonen gir dem som vokser opp i Norge rettigheter. Alvorlig syke mennesker kan få opphold på humanitært grunnlag, men kravene er så strenge at folk som leger mener det er uforsvarlig å sette på et fly, også sendes ut. Folk med kreft og HIV under pågående behandling, som reelt sett ikke er tilgjengelig i hjemlandet, må også reise.

For enkelthets skyld burde derfor Frp si det som det er, at asylpolitikken er ferdig strammet inn. Det er ikke der debatten står nå. Når partiet fortsetter å insistere på at færre skal få bli, insinuerer de at de som har fått asyl ikke egentlig er flyktninger, men bare har lurt seg til det. For all del, blant de ca 6500 som fikk beskyttelse etter å ha søkt om asyl i fjor, var det garantert noen som jukset. Men så er det heller ikke nye metoder for å avsløre juksemakere Frp har foreslått.

Daværende direktør for UDI, Ida Børresen, skrev i Aftenposten for to år siden: "Ordskiftet som pågår i det offentlige rom (...), gir ofte inntrykk av at (…) det er stort rom for innstramminger. Derfor ønsker jeg at alle som vil drøfte endringer i norsk innvandringspolitikk er helt konkrete på hva det er de ønsker å endre, og hvordan har de tenkt å gjøre det?" Spørsmålet bør repeteres til Frp. For når de skriver i programmet at de vil "stramme kraftig inn på asyl— og flyktningpolitikken, slik at bare de som har et reelt behov for beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen får bli i Norge", er det lett å tenke at de har tenkt å gjøre det vanskeligere for asylsøkere å få opphold.

Forslagene fra Frp gir inntrykk av at de ikke har fulgt helt med i hva som har skjedd på innandringsfeltet

Rommet for å stramme inn er større når det gjelder familieinnvandring. Når også Høyre er tydelige på at det ikke kommer på tale å gjøre noe med asylkriteriene, er det kanskje her man kan se for seg at Frp kan få noe i eventuelle regjeringsforhandlinger. Etter innskjerpelser av inntektskravet for familieinnvandring, er aldersgrense for familieetablering en mulig endring.

Hvis noen burde være fornøyde, er det jo Frp og andre dem som har ment at asylpolitikken har vært naiv og løssluppen. Den er ikke det lenger. Tvert i mot: Nå har en regjering der SV er med, innhentet Frp.

Forslagene fra Frp gir i det hele tatt inntrykk av at de ikke har fulgt helt med i hva som har skjedd på innvandringsfeltet de siste årene. Et eksempel er forslaget om mottak i «nærområdene», at asylsøkere skal vente et sted nærmere hjemlandet mens søknaden behandles. Ideen er ikke fullt så sprø og brun som enkelte har avfeid den som. Det er over ti år siden EU begynte å vurdere muligheten for å sende asylsøkerne til transittsentre i Afrika. Ideen var at når søknadene var behandlet, skulle de som ble anerkjent som flyktninger få flytte til et av EU-landene.

Men ideen viste seg å ha endeløst med prinsipielle og praktiske svakheter, i tillegg til å være i strid med internasjonale konvensjoner. Ingen av disse dilemmaene har forsvunnet, selv om Frp nå foreslår det samme. Ideen er gammel – og ved nærmere ettersyn ikke gjennomførbar.

Det er selvsagt tragisk at så mange må få beskyttelse i Norge, at tortur og forfølgelse fortsatt er utbredt, og så mange stater har for dårlig kapasitet til å beskytte egne borgere mot overgrep.

Heldigvis har vi en handlingsregel i asylpolitikken, som holder oss i ørene når vi fristes til å sette vårt eget behag foran andre menneskers rett til et liv i sikkerhet.