Det finnes ikke noe parti på Stortinget som viser mindre interesse for innvandring som saksfelt enn Høyre. Rett nok er statsministeren en av de mest kunnskapsrike politikerne på feltet, men for øvrig er det få høyrepolitikere som vil snakke om det.

Innvandring kan nok være en slitsom sak å ha synspunkter i, særlig for store partier som rommer mange meninger. Man risikerer for eksempel uenighet, noe politiske partier kan være forunderlig redd for. Under overflaten har også høyrefolk synspunkter om innvandring. De varierer fra de glad-liberale ordførerne i Bergen og Tromsø, til seriøse innvandringsoptimister som Kristin Clemet i Civita til mørkeblått i Facebook-Høyre.

En mer gjennomført rævedilter enn Høyre i innvandringspolitikken er det vanskelig å finne

Men ganske så ofte, responderer høyrepolitikere som sauer når man forsøker å ta opp temaet. Kanskje er det også derfor journalister så ofte glemmer å spørre hva Høyre mener. Man får bare tåke og tomhet til svar.

Arbeiderpartiet anklages for å dilte etter Frp i innvandringspolitikken. Men en mer gjennomført rævedilter enn Høyre er det vanskelig å finne. Partiet har i årevis ment minst mulig og innvandring. Bare under sterkt press innrømmer de hva de egentlig mener: Det samme som Arbeiderpartiet til enhver tid mener.

Partiprogrammene kan avsløre overraskende mye om partiene. Høyre og Arbeiderpartiets kapitler om asyl ville passet fint i en «skilt ved fødselen»-spalte. Høyre vil «åpne for å øke antallet kvoteflyktninger hvis situasjonen tilsier det», mens Arbeiderpartiet har en ambisjon om å øke antallet «dersom situasjonen tillater det».Høyre mener at respekten for asylinstituttet kun kan «oppnås gjennom en streng, men rettferdig praksis». Arbeiderpartiet, derimot, mener «dagens lovverk er et godt utgangspunkt for å kunne utøve en streng, rettferdig og konsekvent asyl— og innvandringspolitikk.»

Problemet med imitasjonsstrategien oppstår når Arbeiderpartiet i løpet av landsmøtehelgen bestemmer seg for å tenke utenfor boksen. Som i et forsinket ungdomsopprør, bestemmer partiet seg for plutselig å ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. Partiet er så ydmyket av de borgerlige liberaliseringene for asylbarna at de også går inn for en smørbrødliste med øvrige liberaliseringer. Og de vil ikke lenger være strenge, bare humane.

Problemet med imitasjonsstrategien oppstår når Arbeiderpartiet i løpet av landsmøtehelgen bestemmer seg for å tenke utenfor boksen.

Så hva gjør Høyre nå? Et alternativ er naturligvis å kikke i programmet og sjekke hva som står der. Arbeiderpartiets snuoperasjon er kanskje en slik «situasjon» som «tilsier» at også Høyre bør gå inn for å ta imot mange flere flyktninger? Når selv Frp-byråden i Bergen mener det bør gå greit for denne byen å ta sin andel av de 10.000 flyktningene fra Syria, bør også Høyre kunne gå med på dette.

På sikt bør Høyre begynne å mene noe, utover at det bør bli lettere for bedrifter å rekruttere høyt utdannede arbeidsinnvandrere.

Man kan spørre seg om asylbarnsaken hadde fått en annen dynamikk om Høyre hadde hatt en selvstendig oppfatning i saken. I ettertid ser det ut til å ha vært mindre vellykket å overlate hele justisdepartementet, inkludert tre statssekretærer, til Frp og ta sjansen på at sentrumspartiene ville skrike opp om noe gikk galt.

Partiet stilte seg opp som et tennisnett mellom Frp på den ene siden og KrF og V på den andre. Bare de gangene ballen traff nettet ved en feil, kom det noe ut av Høyre. For øvrig har partiets politikere bare ristet på hodet over kaoset.

Selv om statsministeren spilte en sentral rolle i å få løst saken, er det god grunn til å spørre om flertallet av Høyres stortingsrepresentanter i det hele tatt forsto innholdet i asylavtalen de fire partiene ble enige om for litt siden.

Foruten klimaspørsmålet, er internasjonal migrasjon kanskje den største problemstillingen vi som samfunn må forholde oss til i årene fremover. Å ha en politikk på feltet handler ikke om å være for eller imot, men om å finne løsninger på et stort og komplekst internasjonalt saksfelt.

Det nytter ikke lenger bare å la være å mene noe særlig om asyl- og innvandring. Asylbarnsaken er det minste problemet. Middelhavssituasjonen har vært et uløselig problem i årevis, og det er nødvendig med seriøs politikkutvikling. Det er den best varslede krisen noensinne, og alle løsninger synes være like dårlige. Det er en god nyhet at regjeringen nå sender et skip raskere enn det som først var varslet, men om det er ett sted nye løsninger trengs, så er det nettopp her.

Høyre bør også ha en gjennomtenkt mening om integrering, om bosetting av flyktninger og om hvorvidt innstrammingene på familiefeltet er i ferd med å begrense retten til familieliv. For å nevne noe.

Noen saker er bare for viktige til at den kan overlates til alle andre. En gang bør også Høyre forstå det.