Begge partiene vil ha tidlig innsats i skolen, oljeleting i Lofoten, en streng innvandringspolitikk, og begge vil ha politireform. Høyre fikk fjernet arveavgiften, og Ap vil ikke gjeninnføre den. Begge vil beholde barnetrygden. Det er vanskelig å spore forskjeller i klima-, olje- og samferdselspolitikk.

På overflaten er det lettere å se likheter mellom landets to største to partier enn ulikheter. Men landsmøtene gjør forskjellene mer synlige. Her er fem av dem.

1. Skatt

Arbeiderpartiet vil hente inn 15 milliarder mer i skatter og avgifter enn dagens regjering. Å gå til valg på å øke skattene regnes gjerne for å være risikabelt, for de færreste velgere er begeistret for å betale mer til fellesskapet. Men et av Aps sterke kort i valgkampen, er historien om regjeringen som ga til de rike og tok fra de fattige. Da må Ap-leder Jonas Gahr Støre også reversere politikken han mener er mest usosial.

De 15 milliardene er en forsvinnende liten endring i et statsbudsjett på 1301 milliarder kroner. Debatten om skatt er likevel grunnleggende ulik i partiene. På Aps landsmøte i helgen vil det komme krav om at skattene skal økes mer og raskere. På Høyres landsmøte i april kom det høylytte krav om at hele formuesskatten må fjernes så fort som mulig.

Ytterfløyene i de to partiene står særdeles langt fra hverandre. Politikken gjør det ikke.

2. Innvandring

I Høyre er det full enighet om strengheten i asylpolitikken. I Ap er det derimot en dyp og vanskelig konflikt i de fleste innvandringsspørsmål. Den gir seg utslag i regelmessige opprør i partiet. For fire år siden handlet det om lengeværende asylbarn. I år handler det om enslige mindreårige asylsøkere, som mange fylkeslag nå krever at skal få bli i Norge.

Om Arbeiderpartiet vedtar liberaliseringer i asylpolitikken, kommer de til å være så vage at de ikke trenger å gjennomføres. For den store forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet i innvandringspolitikken, er lydnivået. Politikken er nesten lik.

3. Profitt Høyre har et enkelt og avklart forhold til profitt: Det er helt greit. Det er enighet om at private aktører gjør velferdsstaten bedre.

I Ap er forholdet til profitt på velferdstjenester mer komplisert. Skillet mellom pragmatikerne som mener profitt er greit når det tjener samfunnet og de mer ideologiske som mener profitt generelt er et onde.

Så lenge private aktører var nødvendige for å klare full barnehagedekning, var diskusjonen om folk som tjente seg rike på velferdstjenester dempet. Nå er situasjonen ganske annerledes, og et forslag om utbytteforbud i private barnehager skal behandles på Aps landsmøte.

Ideologene taper trolig kampen. Ikke fordi det finnes noen utbredt begeistring over at folk blir rike på å produsere velferdstjenester for det offentlige, men fordi det har sine praktiske fordeler å beholde regelverket som i dag.

4. Arbeidsliv

Høyre har i regjering fått endret arbeidsmiljøloven slik at det er lettere å ansette folk i midlertidige stillinger. «Vinner vi valget, er det eneste midlertidige ved den loven, loven selv», sa Støre under Arendalsuka i fjor. Arbeidstakernes rettigheter er fortsatt en kjernesak for Ap. Forskjellene er ikke større enn at også Høyre vil ha en sterk arbeidsmiljølov og fast ansettelse som en hovedregel. Men ordet «fleksibelt» kommer som regel foran et «trygt» arbeidsliv. Fleksibilitet kan naturligvis være et verdifullt gode for arbeidstakerne, men det gjennomsyrer partienes politikk at Ap står fagbevegelsen nær og at Høyre legger større vekt på næringslivets ønsker.

5. By og land Ap står ganske sterkt i det meste av landet. Noen av områdene der partiet står aller sterkest, er utpregede distriktskommuner. Høyre står sterkest i bynære strøk. Det betyr ikke at førstnevnte har en mer velutviklet distriktspolitikk eller at flytting av makt ut fra Oslo har vært spesielt viktig for Ap de siste årene. Heller tvert imot.

Men den geografiske fordelingen av kjernevelgere gjør at de to partiene reagerer ulikt på trusselen fra et voksende Senterparti. Støre må naturligvis uansett opptre annerledes enn Solberg, siden han har tenkt å danne regjering med Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Men når Høyres velgermasse er mer sentrert rundt byene, kan Solberg gå i strupen på Vedum på et vis Støre ikke kan.

I Ap er det nå tendenser til «By og land, mann mot mann». For å lokke tilbake velgerne som har forsvunnet til Sp de siste månedene, er det kommet forslag om billigere drivstoff i distriktene. Nestleder Trond Giske støtter forslaget, men partilagene fra byene er lite begeistret. I Høyre liker de nok forslaget enda bedre. En slik favorisering av bilister på bygden gjør det langt lettere å mobilisere Høyres kjernevelgere i og rundt byene.

Landsmøtene til Norges to største partier har mange funksjoner. Politikken for de neste fire årene skal vedtas. Laget skal samles før en slitsom og viktig valgkamp. Men det handler også om å holde partiet i tøylene og politikken mest mulig i sentrum. Når ytterfløyene får gjennomslag, risikerer partiene å miste velgere over til konkurrentene.

Men så fort helgen er over, er det valgkamp. Den handler om å markere størst avstand til et parti man i praksis står ganske nær.