Denne uken tapte bioingeniøren Mahad Mahamud i tingretten. Dommeren konkluderte med han lyver og at myndighetene gjør rett i å ta fra ham statsborgerskapet. Rettssaken har fått massiv oppmerksomhet, fordi planen nå er at han skal sendes til Djibouti etter 17 år i Norge.

Men det mest uvanlige med saken er oppmerksomheten. Staten er godt vant med å bli saksøkt i utlendingssaker. Det skjer et sted mellom hundre og to hundre ganger hvert år.

Det hører til sjeldenhetene at avgjørelser i norske domstoler har hatt betydelig innflytelse på dette politikkfeltet. Mange enkeltpersoner har vunnet frem med sin sak gjennom årene, slik som Nathan fra Bergen. Bare unntaksvis har avgjørelsene fått betydning utover den enkelte sak.

En årsak til det er at domstolene selv har valgt en tilbakelent rolle. De har gitt utlendingsmyndighetene et stort handlingsrom, muligens på grunn av en frykt for å bli en asylpolitisk kamparena.

Men mye tyder nå på at domstolenes rolle i innvandringspolitikken vil endre seg.

Den første grunnen til at domstolene vil få en mer fremtredende rolle, er at Stortinget i større grad utfordrer grensene for hva internasjonale konvensjoner tillater. Dagens stortingsflertall balanserer bevisst i yttergrensen for hva det vet er akseptabelt.

Innstrammingene de siste to årene utfordrer internasjonale konvensjoner på en rekke punkter. Stortinget fjernet det såkalte rimelighetskravet: Når en flyktning ikke får asyl i Norge fordi det er mulig å finne tilflukt i hjemlandet, var det før et krav at en tvangsretur var «rimelig». Både UNHCR og Utlendingsnemnda har uttalt at denne endringen kan være et brudd på Folkeretten.

Når det er strid om politikken på flere punkter bryter flyktningers rettigheter, vil domstolene bli tvunget til å avklare flere spørsmål fremover.

En av de mange endringene Stortinget vedtok i høyt tempo for to år siden, er at regjeringen nå kan instruere Utlendingsnemnda (UNE) i hvordan den skal tolke loven. Argumentet var at regjeringen måtte ha full kontroll i en situasjon der et høyt antall asylsøkere kunne være på vei til Norge.

Nå vil regjeringen gjøre instruksjonsretten permanent. Det har noen positive sider. Siden 2005 har regjeringen hatt mulighet til å instruere Utlendingsdirektoratet (som behandler utlendingssakene først) i hvordan loven skal tolkes der. Når regjeringen også kan instruere Utlendingsnemnda (som behandler klagesakene), kan det sikre at tolkningene i de to etatene samsvarer mest mulig.

En annen mulig fordel med instruksjonsretten, er at det blir vanskeligere for politikere å late som om vedtakene i UNE ikke er en konsekvens av politiske beslutninger.

Mer problematisk er det at instruksjonsretten kan rokke ved UNE som et uavhengig klageorgan. Det er særlig kontroversielt at regjeringen kan instruere UNE i deres lovtolkning også når det gjelder asylsaker. Asylsøkere har rett til å klage til en uavhengig instans. Og her kommer nettopp domstolene inn: Om UNE glir over til å bli et mindre uavhengig og mer direkte politisk styrt organ, er det fare for at flere saker havner i retten.

En tredje årsak til at domstolene presses frem i innvandringspolitikken, er at politikken i lang tid kun har handlet om innstramming. Det får konsekvenser når det bare er rom for å justere politikken i én retning. All politikk trenger justeringer. Men partiene ser ut til å få angstanfall av alt som kan styrke rettighetene på dette området. Knapt noen vil snakke offentlig om dem som har bodd 20-30 år i landet uten lovlig opphold, og som lider under dagens regelverk.

Når veien til endring gjennom politiske vedtak er stengt, er vil flere forsøke å bli hørt i rettssalen. Det ser vi allerede tegn til.

De senere årene har blant annet Advokatforeningen og NOAS jobbet godt og strategisk med å ta de rette sakene til retten. Istedenfor bare å forholde seg til enkeltsaker, tar de saker til retten for å få endret praksis på et område der de mener politikken er uakseptabel og i strid med internasjonale avtaler.

Denne måten å jobbe på er i grenselandet mellom politisk og juridisk arbeid, og en arbeidsform som er mindre vanlig i Norge.

De siste par årene har slikt rettighetsarbeid gitt resultater. For to år siden tvang høyesterett myndighetene til å endre praksis med å gi asylsøkere fengselsstraff fordi de ikke søkte asyl innen de nådde passkontrollen. For noen uker siden slo lagmannsretten fast at staten handler i strid med Flyktningkonvensjonen når den nekter flyktninger reisedokumenter bare på grunn av tvil om identitet. Staten har rett nok anket, så det er uklart hvor det ender.

Så hva er konsekvensene av at rettssalen blir en arena for asylpolitisk kamp?

Mahad-saken kan få en politisk løsning, fordi flere partier nå ønsker å endre reglene for tilbakekall av statsborgerskap. Slik bør det i det store og hele være, at politikerne styrer innvandringen.

Å bruke domstolene for å få gjennomslag for endringer man ikke når frem med politisk kan være mer kontroversielt. Men det er ikke et problem at sivilsamfunnet tar jobben med å få testet om norsk politikk er i tråd med internasjonale konvensjoner. Tvert imot, det er å utføre en viktig kontrollfunksjon.

Strategisk rettighetsarbeid vil heller ikke føre til at domstolene flommer over av utlendingssaker. Heller tvert imot: Det er bedre at flere ressurser blir lagt i enkelte saker av prinsipiell betydning enn at mange må gå gjennom den belastningen det er å saksøke staten.

Men når politikerne vegrer seg for å bedrive politikk, er det et problem som kun kan løses av politikerne selv. Når Stortinget beveger seg i yttergrensen av hva internasjonale forpliktelser tillater, da er det å be domstolene om å ta plass.

En voldsom politisering av domstolene er ikke ønskelig, og det kan best motvirkes ved at politikerne gjør to enkle grep: 1) Bedriver politikk, og 2) passer på at lovene de vedtar er innenfor grensene de selv har satt.