I august 1860 landet den britiske fregatten HMS Algerie i den lille fiskerlandsbyen Lushun i det nordlige Kina. Lushun ble nå omdøpt og oppkalt etter kapteinen, William C. Arthur. Skipet var en del av en stor britisk og fransk flåte på vei for å angripe Beijing.

Port Arthur ble for en tid et britisk støttepunkt idet som nå er kjent som Den andre opiumskrigen (1856-60). Kina tapte krigen. Landet ble tvunget til å inngå en svært ufordelaktig fredsavtale som ga Storbritannia, Frankrike, USA og Russland store fordele og rettigheter i Kina.

Kina måtte legalisere handelen med opium og måtte også betale en stor erstatning til sine fiender.

Kina fikk Port Arthur tilbake på 1880-talet, men mistet den til Japan i 1895. I 1898 overtok Russland, før Japan tok den tilbake i 1905. De holdt den til 1945 da den havnet under sovjetisk kontroll. Først i 1950 ble byen igjen en del av Kina. Da tok Sovjetunionen kontroll, men ga byen tilbake til Kina i 1950.

Port Arthurs historie viser klart hvordan stormaktene herjet med Kina i mer enn hundre år. Det var mange grunner til at Kina, som rundt 1800 var verdens største økonomi, kunne bli så underkuet av de andre stormaktene.

Men den viktigste militære årsaken var at Kina hadde latt sitt sjø- og kystforsvar forvitre. Inntrengerne kom til Kina over havet med moderne marinefartøyer som kineserne ikke hadde noe forsvar mot.

Byen som var kjent som Port Arthur heter i dag Dalian. Den har en stor og viktig havn og moderne skipsverft.

I de neste ukene forberedes det til fest i Dalian. For snart skal Kinas første egenproduserte hangarskip sjøsettes der.

Det markerer en tungt symbolsk milepæl i Kinas fremvekst som en moderne stormakt og sjømakt. Hangarskipet, som skal hete «Shandong», er en halvsøster til l «Liaoning», et hangarskip som Kina kjøpte halvferdig fra Ukraina og ferdigstilte i 2012.

«Liaoning» og «Shandong» kan ta avanserte jagerfly. Men de mangler katapulter som kan skyte flyene ut, noe som sterkt reduserer flyenes last og stridsevne. Men et tredje hangarskip er allerede under bygging. Det vil få både katapulter og kjernefysisk drift, slik de mektige amerikanske hangarskipene har.

Siden 2010, har både moderniseringen og utvidelsen av den kinesiske marinen skutt voldsom fart. Kinas nye krigsskip står ikke tilbake for hva andre stormakter bygger.

I 2000 hadde den kinesiske marinen 62 destroyere, fregatter og stor korvetter. I dag har den 106. Siden 2011 har Kina bygget nesten dobbelt så mange krigsskip som USA og de vesteuropeiske NATO-landene til sammen.

Det er ingen tegn til at byggetakten avtar. I tillegg har Kina skaffet seg et stort antall landbaserte langtrekkende missiler som kan nå alle amerikanske baser i Øst-Asia.

Siden 2014 har Kina også investert massivt i en storstilt oppbygging av kunstige øyer i Sør-Kinahavet. Her blir det nå bygd militære baser med lange rullebaner og såkalte smeltere for kampfly. Kina har allerede skaffet seg en meget betydelig evne til å nekte andre lands flåter adgang til Kinas kyster.

Men i mars ble det også kjent at Kina har vedtatt å utvide sitt marineinfanteri, altså bakkestyrker som kan angripe fra havet, fra 20.000 til 100.000 soldater. Samtidig skal også hærens amfibiske styrker økes fra 30.000 til 60.000 soldater. I vinter ble det også kjent at Kina er i gang med å bygge store helikopterhangarskip, nettopp ment for å understøtte slike amfibiske operasjoner.

Gitt historien er det forståelig at Kina ønsker å styrke sitt forsvar til sjøs. Og med Kinas raskt voksende økonomi og handel er det også forståelig at landet ønsker å sikre sine interesser til sjøs. Men det er likevel et faktum at Kina er i ferd med å bli en meget sterk militær aktør, ikke bare regionalt men også med kapasiteter som kan projisere makt langt utover det vestlige Stillehavet.

Hva vil Kina bruke denne makten til? Vil kineserne opptre som en ansvarlig makt og støtte opp om den nåværende verdensorden? Både Kinas økte bidrag til FN og til anti-piratoperasjoner i Det indiske hav kan peke i den retningen.

Eller vil Kina utfordre verdensordenen? Landets voldsomme krav om kontroll over havområder langt innenfor andre lands 200-milssone i Sør-Kinahavet er ikke betryggende.

Det er heller ikke Kinas fullstendige avvisning av Den internasjonale domstolen i Haags rett til å dømme i territorielle tvister til havs. For Norge, som er så avhengig av havretten, er dette særlig viktig.

Dette er noen av de viktigste spørsmålene i internasjonal politikk i årene som kommer. Kina kan komme i konflikt med USA og amerikanernes viktigste allierte i Stillehavsregionen.

Kinas raskt økende styrke innebærer har allerede ført til at USAs evne til å forsterke Nato i Europa er svekket.

Til sist er det et faktum at Kina har inngått et strategisk partnerskap, om enn ikke en allianse, med Russland. Både USA og Russland, de to landene som på ulikt vis er viktigst i norsk sikkerhetspolitikk, er altså involvert det store spillet som nå foregår i Asia.

I begeistringen over at forholdet mellom Norge og Kina er blitt normalisert, bør også norske myndigheter være seg bevisst at utviklingen i Asia i høy grad er relevant for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.