Bergensere burde egentlig nilese regjeringens reiselivsmelding, som ble sluppet før helgen. Bergen er i seg selv et attraktivt reisemål, og er samtidig knutepunkt for mange andre av kystens perler.

Derfor må byen også leve med kraftig vekst i turisttrafikken, alle de tusen som cruiser, busser, biler og vandrer til byen – fra Bryggen til Torget og til Ulrikens topp.

Så spørsmålet er ikke bare hva Norge tåler av turisttrafikk, men også hvor mye bergenserne orker.

Stortingsmeldingen «Opplev Norge – unikt og eventyrlig» gir en fin oversikt over aktivitetene i norsk reiselivsnæring. Tittelen sier det meste. Turister kommer ikke hit for solen og maten, men for helt spesielle natur- og kulturopplevelser, i spektakulære omgivelser.

Regjeringen foreslår både skattelette for mindre hoteller og bedre evaluering og koordinering av norsk reiseliv. Det er bra.

Men regjeringen feiger ut når det gjelder det vanskeligste spørsmålet: Hvor mye kan reiselivet vokse før det begynner å gjøre virkelig vondt?

Etterspørselen etter bærekraftig ferie er i voldsom vekst der ute i verden – og her i landet. Og det er bra at «et bærekraftig reiseliv» er punkt nummer to på regjeringens reiselivspolitikk.

FN har faktisk utpekt 2017 som året for bærekraftig reiseliv, men det tror jeg svært få vet om.

Desto verre er det at meldingen ikke behandler masseturismens mørke sider grundigere. Hvis Norges aller fremste konkurransefortrinn er uberørt natur, vil det ta seg virkelig dårlig ut om den fylles til randen av bobiler, busser og enorme cruiseskip.

Fremst i køen av verstingkandidater burde cruisenæringen stå. Meldingen har noen avsnitt om skipstrafikken, men konklusjonen her er slapp: Regjeringen skal legge til rette for at lokale myndigheter og lokale aktører «arbeider for at cruisenæringen reduserer utslipp av klimagasser.»

Det er bare en del av problemet med cruiseturisme, for å si det mildt. Antall cruiseanløp har økt med hele 25 prosent de siste seks årene, og skipene blir stadig større.

I 2015 var hele 431.000 cruiseturister innom Bergen, og antallet er spådd å øke kraftig i årene som kommer. Belastningen på logistikk, trafikk, gater og torg er stor, og slitasjen på byens turistomdømme begynner å bli følbar.

I fjor sommer fortalte reisegründer Christine Gaffney om stadig flere turagenter som skyr Bergen. Strømmen av cruiseturister gjør at flere beskriver byen som en alt for tettpakket «turistfelle».

Internasjonalt er fenomenet kjent som «people pollution» («folke-forurensning»). Noen reisemål kan rett og slett bli for populære, og dermed uaktuelle for de virkelig attraktive turistene, de som ønsker dyre opplevelsesferier. Norsk reiseliv er for lite opptatt av hva dette innebærer på lang sikt.

Turistnæringen er godt hjulpet av lav kronekurs, treff på trender og markedsføring, også den som foregår på verdens ryktebørser.

Ta Trolltunga, Norges ubestridte Instagram-favoritt. For ca. 15 år siden var årstrafikken på ca. 500 personer. I fjor tok hele 80.000 turister turen.

Tilstrømmingen av tragisk uerfarne vandrere fra hele verden har nesten gjort fjellnabben til en turist-parodi. En NRK-dokumentar som ble vist i fjor høst, viste hvor ille det er blitt. Ikke minst for Odda Røde Kors, som må opp i fjellet døgnet rundt for å hente ned totalt utkjørte og villfarne ungdommer. Pluss hundrevis av sekker med boss som ligger igjen langs stien.

Trolltunga er blitt et ufrivillig Disneyland, en fornøyelsespark for de markeringskåte. Og et symbol på hvordan en naturlig attraksjon kan bli en folkefelle.

Og det er først i avsnittet om Trolltunga at reiselivsmeldingen blir tydelig på hva den typen reiseliv har i vente: «En konsentrasjon av mange mennesker på små areal med slitasje som konsekvens vil påvirke opplevelsen til de tilreisende negativt, og over tid gi redusert kvalitet og et dårligere reiselivsprodukt».

Hører dere, Flåm, Preikestolen og Lofoten?

Natur har sin egen verdi. Den skal overleve i tusener av generasjoner fremover, lenge etter at siste cruiseskip har seilt. Da må også reiselivet ha en høyere ideologisk himmel over seg, enn bare bønn om bedre vær og større bunnlinjer.

Reiselivsnæringen kan ikke leve av fjell, fjord, tusser, troll og hjemmebakt lefse alene. Det er åpenbart og heller ingen som hevder. Men regjeringen burde hatt mage til å sende ut noen sterkere styringssignaler til fylker, kommuner og reiselivslag gjennom meldingen sin.

Det er ille dersom aktørene selv ikke evner å tenke langsiktig og fortsetter å skite i eget reir.