Erna Solbergs «hverdagsintegrering» er kåret til årets nyord av Språkrådet. I møte med en imam som oppfordret muslimer til å unngå bursdagsfeiringer, definerte Erna Solberg årets nyord på følgende måte: «Alle vil vinne hvis vi lykkes med hverdagsintegreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes. I Norge tar vi hverandre i hånden, i Norge respekterer vi kvinners rettigheter, og i Norge går vi i bursdager når vi blir invitert. Det er det som er hverdagsintegrering».

Dette er tilsynelatende ulikt det vi kan kalle Sylvi Listhaugs hverdagsassimilering. Hun skrev på sin facebookside: «Jeg mener de som kommer til Norge må tilpasse seg samfunnet vårt. Her spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Man må innrette seg etter de verdier, lover og regler som er i Norge når man kommer hit».

Der Erna Solberg understreker et fellesskap, peker Listhaug på et krav om at innvandrere skal innrette seg. Listhaug fikk massiv kritikk. Men er dette egentlig så ulikt? Store forskjeller i retorikk kan skjule kosmetiske forskjeller i politikken.

Erna Solberg og Sylvi Listhaug tilhører hvert sitt parti med hver sine velgere, men de er begge medlemmer av en regjering som utviser norske ungdommer til krig og død. Dette er ungdommer som tar hverandre i hånden, feirer bursdag og viser ansikt. Kanskje de til og med spiser svin og drikker alkohol med vennene sine som vanlig norsk ungdom.

En norsk skolelærer sender lekser til en 9-åring i Jemen slik at hun ikke henger igjen. En 15-åring i Afghanistan snakker på flytende norsk med sin søster i Norge. Hun gråter. Han får ikke komme til Norge. De er «lykkejegere» og «ankerbarn», men de er også norske. Er det dette som er hverdagsintegrering? I så fall angår det oss alle.

Vi må ikke la oss lure av retorikken og partipolitisk aksjonisme. Hylekoret mot Sylvi Listhaug bør ta slutt og ansvaret bør plasseres der det hører hjemme. Det er ikke "Jern-Erna" eller Sylvi Listhaug som sitter med det endelige ansvaret for flyktningbarna. Det er oss alle sammen.