Jeg har holdt hender og sett forbipasserende gi dem jeg holder blikk jeg heldigvis aldri selv har kjent på kroppen.

Jeg har drukket kaffe med en fortvilet mann. En fortvilet mann med et dratt ansikt som nettopp hadde pantet flasker og forteller at han fikk søppellokket slengt hardt i hodet av en forbipasserende.

Benedicte Sundsbø
Privat

Jeg har holdt rundt en kvinne som gråt i fortvilelse. Hun følte seg ikke lenger trygg i Bergen og ville reise hjem, men som mange andre eldre kvinner på gaten har hun forsørgeransvar for sine barnebarn. Derfor ville hun prøve å fortsette å bli. Hun ville aldri tilgi seg selv hvis hun ga opp, fortalte hun.

Mens hun gråt høylytt kom det en eldre dame forbi oss som lagde grimaser og viftet med hånden like ved ansiktet til kvinnen jeg holdt inntil meg. Gråten gikk over til den type gråt hvor du hiver etter pusten. Jeg klemte henne enda tettere inntil meg, men jeg kunne ikke ta det bort.

Jeg har delt paraply med en mann som er like gammel som meg, som ble ropt «go home dog» etter. Jeg har gitt klemmer til folk som forteller at de har blitt spyttet på i løpet av dagen. Jeg har snakket med mennesker som uttrykker at nordmenn skriker noe til dem som de ikke forstår.

Jeg har gått rundt i regnet og lett etter flasker med mennesker som ikke turde å gå ute uten meg fordi de er rumenske. De har vært takknemlige. De vet at alle nordmenn ikke er slik.

Likevel er de redde. Med god grunn.

Kjære medbergensere: La oss bekjempe hatet med kjærlighet. Gi en klem. Ta med kaffe og sitt sammen i stillhet. Smil. Si hei. De små gjerninger av verdighet er det som teller nå.

Vår by er en raus by. Ikke la hatet vinne.