Da oljeeventyret begynte for over hundre år siden, var man heldig om man klarte å få opp ti prosent av oljen i reservoaret. De siste generasjonenes teknologiutvikling har bidratt til at utvinningsraten i dag ligger på om lag 50 prosent av oljeressursene i reservoarene.

Det betyr at når et felt er ferdig produsert og plattformene demonteres, ligger halvparten av oljen tilbake. De neste generasjonenes utfordringer blir derfor å få hånd om den siste halvdelen av oljen som nå blir liggende igjen i reservoaret. Her ligger det mer olje og venter enn i de nye feltene hvor miljøinteressene argumenterer mot boring i Nord-Norge.

Oljeprisen er avgjørende for lønnsomheten i nye felt. Men ny teknologi kan også bidra til at brønnene blir mer økonomiske, slik at opprinnelige, ikke-drivverdige funn blir lønnsomme også med en lavere oljepris. Eksempler her er geostyring av brønner, flergrensbrønner, smarte brønner (der sensorer i brønnen kan hindre vannproduksjon), samt flytting av arbeidskraft fra rigg til land ved fjernstyring fra landbaserte operasjonssentre.

Når de etablerte oljefeltene modnes, blir det stadig mer utfordrende å produsere olje og samtidig kontrollere trykkregimet i reservoarene. Viktige nyvinninger her er Managed Pressure Drilling (MPD), der den hydrostatiske trykksøylen i brønnen kan senkes helt ned til havbunnen ved spesialutstyr. Slik teknologi er utviklet i bergensregionen.

Det er også viktig å nevne de utdanningsprogrammene og forskningen som HiB, UiB og UiS gjør i meget tett og nyttig samarbeid med oljeindustrien. HiB har spesialisert seg i havbunnsteknologi, mens UiB har etablert et senter for fremragende forskning innen reservoarstudier — for ikke å glemme geologenes viktige bidrag til bransjen. Det gode bransjesamarbeidet dekker både forskning og undervisning. En rekke ingeniører og geologer fra industrien bidrar her bak kateteret.

Skal man lykkes i å øke utvinningsraten, må alle de ulike disipliner av petroleumsingeniører og geologer samarbeide på tvers av fagfeltene i et vugge-til-grav-perspektiv for brønnene og reservoaret.

Har denne teknologiutviklingen og oljenæringen en fremtid her lokalt og globalt?

Mange reagerer på at Norge skal øke produksjonen og starte opp nye produksjonsfelt, samtidig som Norge har forpliktet seg til å redusere utslipp av CO2 som frigjøres ved forbrenning av olje og gasser. Norsk oljekonsum og norsk oljeproduksjon er derimot to helt adskilte saker som ikke må sammenblandes. Norsk oljekonsum må i høyeste grad reduseres for at vi skal kunne innfri klimamålene. Det oppnår vi best ved overgang til el-biler, overgang fra vogntog til tog, oppgradering av intercitytogene til dobbeltspor, elektrifisering av Nordlandsbanen og forlenging til Finnmark, samt injisering av CO2 ned i reservoarene.

Med 100 prosent av el-forsyningen fra vannkraft og store potensialer for vindkraft, bølgekraft, tidevann og solkraft, kan Norge overleve uten olje i fremtiden. For resten av verden er situasjonen annerledes:

N orge er en viktig bidragsyter for å forsyne verden med energi for å kunne transportere mat og forsyninger til alle husholdninger. Å kutte norsk oljeproduksjon for å stoppe drivhuseffekten, vil ikke bidra til annet enn å hindre fattige mennesker i å få sitt daglige brød. Når vårt land tilfeldigvis er gitt store olje— og gassressurser, har vi også et globalt forvaltningsansvar for å bidra til at land som ikke har oljeressurser får tilgang til disse og dermed får dekket sine energibehov.

Hvert land må arbeide med sine naturgitte forutsetninger for å redusere CO2-utslippene. Her vil Norge være et foregangsland som med forskning og utvikling av fornybar energi vil kunne eksportere våre metoder og kompetanse.

Mye teknologi er utviklet for å øke utvinningsmengdene av våre oljefelt. Mye av dette er utviklet her på Vestlandet, og vi vil se mer ny teknologi i tiden fremover. Den norske oljebransjen har utviklet en meget høy standard innen helse, miljø og sikkerhet. Det er en forutsetning for å unngå forurensing og skader. HMS-standarden plasserer bransjen som et lokomotiv for andre industrier og andre land. En stor del av teknologien og kompetansen vil også være anvendbar for alternative energikilder.

Men når vil vi slutte å forbrenne olje? Oljealderen slutter nok ikke ved at vi går tom for olje - like lite som steinalderen sluttet ved at vi gikk tom for stein. Prisen vi betaler for energien må også dekke kostnadene med CO2-rensing eller injisering. Oljealderen slutter når vi priser energien så riktig at alternative energikilder blir rimeligere.

Det er politikerne som har ansvaret for at vi skal lykkes her, et ansvar som krever styring ved avgifter og forskrifter og tidvis upopulære beslutninger. Ingeniørenes rolle er å fremskaffe den nødvendige teknologien.

Norge er en energinasjon som kan levere alle former for energi, mens vi for eget konsum kan bli et forbilde med økende selvdekking ved fornybar energi. Teknologiutviklingen her hjemme vil dermed kunne sikre lokal sysselsetting samtidig som vi bidrar til å redusere drivhusskapende utslipp lokalt og globalt.

Onsdag 22. april fylles Grieghallen av petroleumsingeniører som vil presentere de siste teknologiske nyvinningene som skal bidra til vekst og utvikling på Vestlandet.