Bakgrunnen for at skogforskningen ble etablert på Vestlandet var stor mangel på skog og trevirke, som ble forsterket av siste krig. Dette er lett å glemme i en tid hvor vi har mer skog enn på veldig lenge.

For drøyt 100 år siden, den gang Christian Michelsen var statsminister, var det langt mellom skogkledde lier rundt Bergen. Skogene både på Vestlandet og ellers i Norge hadde blitt overutnyttet av folk og fe til beiting, bygningstømmer og brensel i mange hundre år. Rundt 1900 nådde skogressursene et historisk lavmål.

Utarmingen av skogen hadde mange årsaker og dype røtter. Allerede på 1000-tallet ble det eksportert bygningstømmer til Island, og fra 1500-tallet ble særlig Skottland, England og Nederland viktige eksportmarkeder. For eksempel kom norsk tømmer London til unnsetning etter bybrannen i 1666, og over en lang periode var vestnorsk tømmer grunnlaget for omfattende skottehandel.

I tillegg førte den generelle befolkningsveksten til et stadig økende hjemmemarked for norsk trevirke, og skogene ga energi til blant annet saltkoking, utvinning av myrmalm, gruvedrift og oppvarming. Skogen var derfor avgjørende for utviklingen av Norges velstand, og først tidlig på 1900-tallet ble trevirke gradvis erstattet av elektrisitet og olje.

Det store gapet mellom behov og tilgang på trevirke rundt år 1900 utgjorde en alvorlig nasjonal ressurskrise som utløste den såkalte «skogsaken» – ønsket om å gjenreise skogene. Skogsaken vant politisk gehør. Blant annet ble skogforskningen etablert i 1916 under navnet Vestlandets forstlige forsøksstasjon, en av forløperne til det som i dag er Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).

Formålet med forskningen var å etablere et kunnskapsgrunnlag for å gjenreise skogene. På dette tidspunktet var det allerede klart at gran ga mye større avkastning enn furu og bjørk, og gran var lettere å anvende til bygningsformål enn de andre treslagene. Skogforskningen på Vestlandet fulgte i starten to hovedlinjer. Den ene var å finne ut hvilket plantemateriale av gran som passet for Vestlandet, den andre var å finne andre arter av bartrær som passet for landsdelen. Tett knyttet til dette kom blant annet forskning på sykdomsbekjempelse, planteskoledrift og stell og gjødsling av skogen.

Etter 2. verdenskrig lå bygninger og byer i ruiner, og mangelen på trevirke hadde tiltatt ytterligere. I 1954 vedtok derfor Stortinget enstemmig en 60-årsplan for skogreisning. Ingen kan vel beskylde fordums politikere for å mangle vyer og handlekraft! En nasjonal dugnad fulgte der skoleklasser ble kommandert ut for å plante skog over store deler av landet. På 1950- og 1960-tallet ble det på det meste plantet over 100 millioner granplanter hvert år i Norge, og flere av BTs lesere har nok deltatt i skoleplantingen.

De siste 20 årene har plantingen vært langt mindre. I dag plantes det på Vestlandet nesten utelukkende på arealer der granskog nylig er hogget, og knapt nok der.

I fordums tid var altså skogene overutnyttet, men i dag opplever kanskje mange at det er for mye skog. Dette stemningsskiftet handler nok om at plantefelt endrer landskapet og påvirker opplevelsen, men også om at vi har forandret oss.

I dag er det færre som er sysselsatt i skog og landbruk samtidig som skogen er blitt en svært viktig arena for friluftsliv og rekreasjon. Vi skal imidlertid ikke glemme at skoglandskapet ville endret seg vesentlig uavhengig av skogreisningen. I dag utgjør gran cirka 16 prosent av Vestlandets produktive skogareal, resten er faktisk løv- og furuskoger. Mindre hogst, mindre setring og færre dyr på beite har ført til omfattende gjengroing. Skogen brer seg mange steder oppover fjellet og utsikten forsvinner. I løpet av de siste 100 år er skogarealet på Vestlandet doblet.

Undersøkelser viser at vestlendingene liker åpent landskap med sjø, fjell, kulturlandskap og åpne skoger. Kanskje er det derfor noen opplever granskog som et fremmedelement på Vestlandet. Det kan også skyldes den begrensede naturlige utbredelsen gran har vestafjells og at det meste av granskogen derfor er plantet. Plantet ungskog av gran er nærmest ugjennomtrengelig og ikke akkurat førstevalget for søndagsturen.

Ut fra de enorme besøkene i Bergens byskoger kan eldre granskog som er stelt for bruk og opplevelse være svært attraktiv. For sopplukkere er granskogen særlig populær. Uansett er det viktig å se dagens granplantefelt i lys av de utfordringene landet sto overfor på 1950- og 60-tallet, da store deler av befolkningen bodde tett og kummerlig, og før vi hadde utsikter til eventyrlige oljeinntekter.

Nå er det gått drøyt seksti år siden Stortinget vedtok planen for skogreisning, og skogen som ble plantet på 1950-tallet er voksen og hugstmoden. I samme periode har skogforskningen på Vestlandet orientert seg mot nye områder, blant annet teknologi for høsting av skog i bratt terreng, skogskader, og å skaffe oversikt over skogens vekst og produksjon. De siste tiårene er det også lagt ned betydelig forskning på biomangfold i skogen for å kunne gi råd til forvaltningen om hvordan hogsten skal innrettes for å sikre at miljøverdiene blir best mulig ivaretatt.

Nå er oljealderen på hell og nye næringer vil få sitt utspring nettopp i fornybare biologiske ressurser. Slik olje overtok for skog for 100 år siden, vil skog igjen kunne erstatte olje. For de samme produktene som i dag lages fra olje kan også lages av trevirke. Noen eksempler er bioplast, biodiesel og metangass. Vi antar at selv fiskefor kan fremstilles fra trevirke i fremtiden. Redusert bruk av fossile råvarer vil sannsynligvis øke presset på skogressursene i fremtiden siden tilgangen på skogressurser er god og på grunn av mulighetene til videreforedling av trevirke er så stor.

Forskningen har tilført samfunnet svært viktig kunnskap om skogressursene som vil være avgjørende for fremtidig skogforvaltning. Aktuelle problemstillinger er for eksempel skogbruk i et endret klima, utvikling av nye produkter fra skogen, økt bruk av tre i bygninger og karbonbinding. FNs klimapanel har anbefalt økt bruk av skogplanting som et miljøtiltak. Dette miljøtiltaket kan være i konflikt med andre miljøtiltak, som bevaring av biologisk mangfold. Skogen er tiltenkt en nøkkelrolle i «det grønne skiftet», og dette sammenfaller med at mye skog blir moden for hogst i vestlandsliene de neste tiårene.

Det grønne skiftet blir ganske grått dersom vi avskoger Vestlandet slik det var på Christian Michelsens tid, men også dersom vi ikke tar tilstrekkelig hensyn til biologisk mangfold og skogens viktige rolle for friluftslivet.

26. september arrangerer Norsk Institutt for bioøkonomi jubileumsseminar i samarbeid med Forskningsdagene i Bergen for å markere at det er 100 år siden skogforskningen startet på Vestlandet.