**Tre etterfølgende** lørdager har spaltist Morten Strøksnes boltret seg med krass kritikk av en regjering han åpenbart har lite til overs for. I kommentaren «Ernas karneval» stempler han faktisk Høyre som en neo-liberalistisk bevegelse.

Som kanskje den eneste i vår stortingsgruppe av 48 stortingsrepresentanter som gjerne omfavner liberalismen som mitt ideologiske fundament, ble jeg først positivt overrasket. Hadde Strøksnes oppdaget noe i regjeringens forslag som jeg ikke har sett?

En større omlegging av arbeidsmiljøloven, skattekutt som monnet såpass at de faktisk ble vekstfremmende, reduksjon av statens altomgripende tilstedeværelse i alt fra utstrakt eierskap av verdiene på Oslo Børs til støtte til kulturelle spaserstokker. En virkelig omstilling av norsk økonomi og statlig tilstedeværelse for å sikre en robust velferdsstat for fremtiden. Endre, for å bevare.

Men nei. Regjeringens forslag — enten det er å styrke et mangfoldig eierskap i Norge gjennom å selge staten noe ned, øke fleksibiliteten i arbeidsmiljøloven eller gi vekstfremmende skatteletter - er så moderate at selv den danske sosialdemokratiske regjeringen har gjennomført mer radikale endringer.

Det er kanskje ikke så rart at en stakkars liberalist blir forvirret når Strøksnes inviterer til sirkus. BTs profilerte gjestekommentator får det til å høres ut som at det var en liberal rettsstat og markedsøkonomi som var skyld i at Sovjetunionen ble oppløst og den gjenværende staten Russland nesten gikk i oppløsning. De fleste av oss lever åpenbart i den villfarelse at dette skyldtes 70 år med kommunisme, der ikke engang gratis arbeidskraft gjennom tvangsarbeid i sibirske konsentrasjonsleire kunne redde en statlig planøkonomi fra konkurs.

Om noe, har de fleste lært at en balanse mellom statlig og privat eierskap, og moderat regulering og styring av det sivile samfunn, er mer fornuftig.

Vi lever tross alt i et land med statlig tvangssparing ved større skattetrykk gjennom hele året slik at folk skal ha penger til jul, og vi i stedet for økt lønn og egen sparing får feriepenger som godtgjørelse.

Les også:

Vi har et statlig eierskap som kun matches av Kina og Brasil, og som fortsatt kun ville blitt matchet av Kina og Brasil om samtlige fullmakter for salg ble innvilget av Stortinget og prisen var god nok. Staten eier 35 prosent av verdiene på Oslo Børs, og jeg har ennå til gode å få en rasjonell forklaring på når Flytoget ble en del av arvesølvet som «våre forfedre har bygget opp». Min gjenlevende bestemor var allerede pensjonert da Flytoget ble satt i drift.

Om noe, og jeg liker ikke å skrive det i min statsministers hjemlige avis, ville jeg kalt regjeringen pingledum. Pinglete, i den forstand at vi ikke går langt nok i de endringene jeg mener må gjøres for å ruste Norge for fremtiden. Dumme, fordi vi likevel tar den samme politiske kostnaden for moderate endringer som om vi drev med en eller annen form for sjokkdoktrine. Da kunne vi like gjerne vært tøffere.

Om noe, og jeg liker ikke å skrive det i min statsministers hjemlige avis, ville jeg kalt regjeringen pingledum.

Mens Strøksnes og folk som Ingebrigt Steen Jensen først og fremst sitter og «føler» at regjeringen selger ut Norge, styrket regjeringen Statkraft med ti milliarder kroner for å satse på grønn teknologi. Det er omtrent det samme som Flytoget har kostet skattebetalerne de siste 15 årene. Ved å selge noe helt eller delvis, kan staten refokusere på ny teknologi og nye områder.

Dessuten er statlig eierskap som mål i seg selv vel så ideologisk, følelsesmessig og religiøst begrunnet, som ideen om en liberalistisk nattvekterstat der staten kun driver de institusjonene som er helt grunnleggende for et demokrati — rettsstat, politi og forsvar.

Påstanden om at denne regjeringen er i nærheten av å ligne en neo-liberalistisk bevegelse er så absurd at det nesten grenser mot vrangforestillinger. Dessverre.