Roald Dahl ble født i 1916 i Cardiff, Wales, med norske foreldre. Far Harald var formuende skipsmegler, men døde av lungebetennelse da Roald var tre og et halvt. Mor Sofie (hvis mor var født Wallace i Bergen) ble værende i Storbritannia med en ungeflokk på seks, hvorav fire var hennes egne.

Flokken hun rådet over var norsk av opphav, men ble formet av en oppvekst i fremmed jord. Roald Dahls forfatterskap ble da også sterkt preget av møtet med britiske institusjoner, særlig årene på kostskole langt fra familien. Dahl lar oss få se verden slik den ser ut fra seks til ti års alder. Han tar barnets parti og stiller voksnes dumskap og tidvis ondskap til skue. Maktforholdet mellom store og små er skånselløst og brutalt, og landskapet er fjernt fra det trygge vi finner hos Dahls samtidige i skandinavisk barnelitteratur. Håp er det likevel, i et magisk vennskap eller i barnet som har tro på seg selv og hva det kan få til.

PRØVER: Fra prøvene på DNS-oppsetningen av «Danny og den store fasanjakten».
Ørjan Deisz

Men «Danny og den store fasanjakten» skiller seg ut blant Roald Dahls mange verdenskjente barnebøker. Det er kanskje den vakreste og mest personlige av dem; et renskåret portrett av et far – sønn-forhold hvor magien ligger i det hverdagslige. Bestevennen til Danny er verken sjokolademagiker, stor, vennlig kjempe, bestemor eller lærerinne. Det er faren hans. De har vennskapet og sin egen lille plett i livet – og de har en stor og eventyrlig plan.

Faren til Danny er en mann uten store pretensjoner eller boklig lærdom. Han har sunn fornuft, en liten bensinstasjon og den gamle sigøynervognen som han og Danny har som hjem. Faren ønsker ingenting annet av livet enn å få ta vare på sønnen sin og å dyrke alle livets små eventyr sammen med ham: å se en hjemmelaget varmluftsballong danse mot himmelen, å dra på oppdagelsestur der andre ikke har gått.

Men han har også et skjær av mystikk over seg. For Dannys far har sin egen lidenskap som bare er hans: Han elsker «kryptyveriets edle kunst», å snike seg inn på rik manns eiendom og knabbe fasaner. Først og fremst for sportens skyld, men også som et stille opprør mot oppstyltede autoriteter. Godseier Hazell er ikke bare rik og doven, han er også en oppkomling. Når Dannys far sniker til seg fasaner fra en mann som ham – eller, enda bedre, spolerer hele hans prestisjefylte jaktselskap – gjør han verden til et bedre sted.

PRØVER: Fra prøvene på DNS-oppsetningen av «Danny og den store fasanjakten».
Ørjan Deisz

Lik mange av Dahls historier har Danny en form som minner om eventyret, med en Askeladd som blir prøvet og som til slutt får se det gode vinne.

Og idet plottet skyter fart, skjer også en utvikling av forholdet mellom far og sønn. Danny blir en stor gutt gjennom oppgavene han løser. Han får en klar forståelse av voksenlivets harde realiteter og av skillet mellom de gode man har på sin side – doktor Spencer, presten, politimannen – og de onde man skal stå opp mot, som Hazell og Dannys egen nemesis blant lærerne på skolen, kaptein Lancaster.

Skal vi forstå moralen i fortellingen, må vi først av alt se bakteppet. Som så mye annet i det britiske samfunnet, handler det om klasseforhold. Fasanjakt vekker assosiasjoner som er fremmed for den norske folkesjelen. Hos oss er jakt naturforvaltning og folkesport. I Dahls fremstilling er fasanjakt overklassens bruk av overskuddstid. Halvtamme fasaner ales opp av privat ansatte skogvoktere. Når dagen for det store selskapet er kommet, blir de dovne fuglene jaget frem, slik at godseierens rike venner kan fyre løs på dem. I løpet av en formiddag på godset får de sin egen status bekreftet ved å skyte fasan, med verten stolt ved sin side.

Dette er det Danny og faren hans vil stikke kjepper i hjulene for. Verdiene de legger til grunn er fjernt fra skandinavisk sosialdemokrati. De er tradisjonelle, forankret i den britiske landsbygden der man stoler på seg selv og på gode venner. Moderne bekvemmeligheter er unødvendige, vennskap kommer best til uttrykk over et gassbluss i en liten sigøynervogn.

NORSK OVERSETTELSE: I 1989 presenterte Roald Dahl sin bok Matilda i norsk oversettelse. Intervjusituasjon.
Inge Gjellesvik, NTB Scanpix

Roald Dahl var selv en outsider i det britiske klassesamfunnet. Han gikk aldri på universitet og gjorde først suksess som novelleforfatter. Et stort, lesende publikum fant ham først i USA. Ingenting av dette ga særlig anseelse i britiske litterære salonger. Og da forfatterskapet slo om til barnebøker og ble en kommersiell suksess, ble han ofte kritisert for å være både vulgær og brutal, og for å undergrave harmoniske forhold mellom foreldre og barn. Bøkene var nyskapende i formen, men ble sjelden tatt alvorlig som kommentar til samfunnet omkring ham. Hva trodde Roald Dahl selv på?

Han trodde i alle fall på fri livsutfoldelse, skjermet fra andres innflytelse og med kjærlighet til dem som står en nærmest. Det er ikke offentlige etater som sørger for at Danny får en god oppvekst med faren sin i den vesle sigøynervognen; det er i stedet når de får være i fred. De er på utsiden av så mangt, men på det godes side i kampen mot grådighet og storsamfunnet.

Roald Dahl var en forfatter med opprørske ideer i synet på barns forhold til voksne. Men han var også en dypt tradisjonell mann som ønsket å hegne om fred og familie på landsbygden i Buckinghamshire, der han selv slo rot. Og ikke minst beholdt han et sentimentalt syn på verdisettet han selv gjenkjente hos barn: det ærlige, rene og barnlige. I Danny skrev han om en far som har tid og som har teft for eventyr. Alle barn som har lest ham vil gjenkjenne en pappa med gnist. For Roald Dahl fortalte oss hvordan han skulle være.

Øivind Bratberg er forfatter av biografien Roald Dahl, «Grensesprengeren» (Dreyers Forlag, 2016). «Danny og den store fasanjakten» har premiere på Den Nationale Scene 1. mars.