Det sa Lilly, en kvinne fra Etiopia til meg. Som antropolog har jeg intervjuet flere papirløse fra Afghanistan, Irak, Etiopia, Eritrea, Somalia og Sri Lanka om deres reise, hvordan det er å leve med begrensede rettigheter i Norge og tanker om retur. Livet deres i Norge ble noe annet enn det de hadde forventet.

I episode 2 av «Flukt» på NRK møter vi Leo Ajkic på «Siem Pilot» på vei for å redde mennesker fra en overfylt fiskebåt. Det norske skipet har reddet nesten 30.000 flyktninger de siste tre årene – men til hvilket liv?

STERKT MØTE: Leo Ajkic møter papirløse flyktninger ombord på det norske skipet «Siem Pilot» i andre episode av NRK-programmet «Flukt».
Eirik Brekke

Det bor mellom 18.000 og 56.000 papirløse i Norge, mange er tidligere asylsøkere. Reisen til Europa er først og fremst forbundet med forhåpninger. De rømmer ikke bare fra noe, men reiser med et håp om nye muligheter. Det er en flukt til en ny fremtid for seg selv og sine barn. Flere er ungdommer, og det at oppbruddet hjemmefra forløper på en tid i livet da ungdommene også er underveis fra å være barn til å bli voksne, bidrar til at flukten blir en eksistensiell livsreise.

Når de etter en lang og strabasiøs reise kommer til et land hvor en registrerer seg som asylsøker, tenker man gjerne at nå er reisen over. Men i økende grad blir ikke Norge slutten på reisen, fordi de får avslag. Dersom en person blir i landet etter utreisefristen, er de regnet som ulovlige i Norge, også kalt irregulære migranter. Selv om myndighetene mener de ikke har et beskyttelsesbehov, oppfatter flere seg selv likevel som flyktning. De opplever at de ikke kan reise tilbake på grunn av frykt for situasjonen i hjemlandet eller et fortsatt ønske om en bedre fremtid.

Hvordan er så livet som irregulær migrant i velferdsstaten Norge? Forskning har vist at det bringer med seg flere utfordringer som er knyttet opp til manglende rettigheter. Trange boliger av svært lav standard, arbeid på det uformelle markedet hvor timeprisen er nede i 10 kroner eller tomme løfter. Flyktninger får tilbud om en helseundersøkelse når de søker asyl.

Men etter avslag på asylsøknaden har irregulære migranter over 18 år «kun rett til henholdsvis øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som ikke kan vente uten fare for nær forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter» (IRM-helseforskriften § 5a). Mange migranter jeg snakket med, var svært usikker på hva denne rettigheten gikk ut på. En etiopisk kvinne mente «det betyr vel at du blør veldig mye, at ellers dør du».

Norsk og internasjonal forskning har vist at hverdagslivet som irregulær ofte er hardere i sterke velferdsstater som Norge enn i land med svakere velferdssystemer, hvor det er lettere å klare seg med hjelp fra familie, etniske nettverk og velferdstilbud drevet av religiøse og frivillige organisasjoner.

I NRK-serien «Flukt» møter Leo papirløse Salah på Helsesenteret for papirløse i Oslo. Et sted hvor de blir møtt først og fremst som pasienter, og ikke i form av deres juridiske status som «ulovlige». Helseproblemene deres er mange og sammensatte. Noen plager skyldes den farlige reisen til Norge, men flere er forårsaket av deres livssituasjon i Norge. Godt kosthold er vanskelig uten fast inntekt, boforholdene er trange og uhygieniske, og arbeidet på det uformelle markedet usikkert.

Arbeidsoppgaver uten korrekt utstyr gir ryggplager, men flere våger seg ikke til legevakten fordi de er redd for å bli anmeldt til politiet fordi de oppholder seg ulovlig. Dette til tross for at det ikke er rapporteringsplikt blant helsepersonell i Norge. Mange jeg snakket, med unngikk legevakten også fordi de er redd for å bli avvist eller får en regning de ikke kan betale i etterkant.

Tilgangen til helsetjenester oppleves som uklar, komplisert eller umulig. Helserettigheter er differensiert av myndighetene og er blitt del av en indre migrasjonskontroll. På politisk hold har begrensede helserettigheter blitt legitimert delvis ved å fremheve at irregulære lever i Norge ulovlig, de har ikke bidratt til skatteinntekter, eller at begrenset tilgang til helserettigheter er en forutsetning for en fungerende asylpolitikk. Helsepolitikk er slik med på å regulere migrasjon.

På legevaktene i Norge blir resepsjonisten en del av den interne grensekontrollen. Når en person ankommer skranken uten gyldig ID, risikerer vedkommende å ikke få møte en lege. Det bidrar til økende sosial ulikhet og til at folk blir sykere og ignorerer sykdom – så lenge det er mulig.

«Etter at jeg har fått papirene mine, da skal jeg få sjekket hvorfor jeg hoster så mye», fortalte Lilly, en kvinne fra Etiopia meg.

En hverdag som preges av å vente, og hvor deportasjon oppleves som et potensielt utkomme av dagen, bidrar til grunnleggende usikkerhet. Flere er opptatt av ikke å begå handlinger som kan oppfattes som lovbrudd (som å ta bussen uten billett), og de aller fleste lever sine liv så lovmessig som overhodet mulig. Mange fremhever at de på tross av sin status som «ulovlig» ikke er samfunnslovbrytere. For å overleve som papirløs, reiser flere mellom de ulike europeiske landene. Med papirer i Italia kan de oppholde seg lovlig der, og ta strøjobber i ulike Europeiske land. Leo møtte noen av disse i leiren i Italia.

Flere av dem som melder seg for assistert retur, eller blir tvangsreturnert fra Norge, fortsetter også migrasjonsreisen etterpå - tilbake til Norge eller andre europeiske land. Mobilitet blir en livsstil, og permanent bosetting blir utsatt på ubestemt tid. Mer enn å være en løsning på irregulær migrasjon eller på det økte antall flyktninger til Europa, bidrar nåværende politikk til vedvarende migrasjon. Redder vi mennesker i Middelhavet for at de skal fortsette å være på reise eller forkomme i Norges gater?