Det er fredag formiddag , det tikker inn en melding om helikopterulykke. CHCs helikopter på vei fra Gullfaks og hjem.

Det kjennes som en kniv i magen. Jeg tenker på alle mine kollegaer gjennom 20 år som hver dag har trent nordsjøarbeidere til å mestre en nødlanding. På alle evakueringsprosedyrene. På alle nordsjøarbeideren som engstelig har gått gjennom tøff trening år etter år.

Jeg tenker på dem som utviklet en voksende angst etter utallige røffe turer ut til plattformen. Den klamme, tette redningsdrakten på, klar til å redde seg og andre om det verste skulle skje. Trangt, varmt og tett — alt for tett, støyende og ubehagelig, de som til slutt ikke orket det lenger.

Jeg tenker på alle de jeg hjalp med skrekken for å fly. De som kviet seg, men lærte å mestre på nytt. På alle de fantastiske pilotene og mekanikerne i CHC. Folkene som tålmodig gikk gjennom alle strenge vedlikeholdsrutiner og prosedyrer.

Katastrofen på Turøy:

Jeg tenker på ham som ikke lenger klarte å dra ut i Nordsjøen uten å gå gjennom testamentet, se til at alt var klart og at ektefelle og barna kunne klare seg om han aldri kom hjem igjen.

Jeg lurer på om mine tidligere kollegaer er på vei mot ulykkesstedet med Mob-båtene.

Det tikker inn en ny melding.

Vitne hadde sett at rotoren falt av rett før maskinen styrtet. Alt håp ute. Ingen kan overleve dette. På vei hjem. Nesten hjemme hos sin kjære, til yrende vår og fritid.

Øyenvitnene:

De rakk aldri hjem igjen. All verdens prosedyrer, beredskap og trening hjelper ingenting. Noe har sviktet totalt. Brått hører jeg ham som sa at han ikke klarte å stoppe tanken på at de oransje overlevingsdraktene er kun for at redningspersonellet skal klare å plukke opp likene.

Alle disse menneskene, ryggraden i vår velstandsutvikling. De som oftere enn noen gang omtales som overbetalte og forvente, i en døende, skitten industri. Alle de som tror at oljen har kommet opp og i rør av seg selv. Som ikke aner hvilke teknologisprang og bragder vår petroleumsindustri har stått for. Som overhodet ikke aner hva det vil si å ha en «feit jobb i «oljen».

Alle de som har år etter år har reist fra sin familier, 17. mai og julehøytid. Gått glipp av dåp og konfirmasjoner. Ikke vært til stede når noe har stått på hjemme. Alle disse som har gjort oss til verdens rikeste land.

Jeg tenker på de alle de som i dag har mistet sine kjære, sine kollegaer og sine venner. Jeg tenker og på alle som før dem har ofret liv og helse for at vi i dag er verdens beste land å bo i.

Vestlandet er i tøff omstilling. Oljeindustrien er rammet, må effektivisere og utvikles. Jeg tenker på alle som har mistet jobbene sine, og de som er redde urolig for at det skal skje. Smertefull omstilling for alle som er berørt nå. Vi vet at i mange år fremover skal fortsatt tusener av menn og kvinner forlate familiene sine dra ut i Nordsjøen og gjøre jobben for oss alle.

Jeg sørger med alle de som er rammet i dag, og kjenner en dyp takknemlighet og respekt for alle våre oljearbeidere!