Jeg er født og oppvokst i Polen. Nå tar jeg mastergrad i barnehagekunnskap ved Høgskolen i Bergen. Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med de minste barna, men kunne ikke tenke meg å jobbe i barnehagen som institusjon, på grunn av mine egne dårlige minner fra barnehagetiden.

Det er ikke alt jeg husker fra årene i polsk barnehage, men minnene om å bli tvunget til å spise og sove av autoritære voksne, sitter igjen i kroppen. Jeg var svært beskjeden, og de voksne virket skumle og store. Som barn klarte jeg ikke å sette ord på det, men jeg var redd og hadde det ikke bra. Jeg hadde vondt i magen hver eneste dag, uten at legene klarte å finne årsaken. I dag innser jeg at årsaken var stress, forbundet med måten jeg ble behandlet på i barnehagen.

Heldigvis kom det endringer i Polen. Det ble lettere å starte private barnehager og familiebarnehager, der barn i ulik alder skulle leke sammen, ta vare på hverandre og lære av hverandre. I disse barnehagene var også barnegruppene mindre enn i en vanlig, kommunal barnehage. Da bestemte jeg meg for å søke meg inn på barnehagelærer-studier.

Jeg kom ikke inn i Polen og endte opp med å flytte sammen med min mann og ni måneder gamle datter til Norge. Møtet med norsk barnehage kan være et sjokk for polske foreldre. Fortellinger om skitne barn som går med hengende snott og spiser sand fra sandkassen, er polakkers bilde av den norske barnehagen. Det krever sitt å se verdien i det skitne barnet med kniv i hånden som spikker på en pinne ved et tent bål.

Dette er den barnehagen jeg har forelsket meg i. En barnehage som har en egenverdi fremfor å være et forstadium til noe annet. En ulendt hage med terreng og søledammer, ikke en flat gressplen som blir jevnt klippet. En hage der hvert barn kan blomstre til å bli den beste utgaven av seg selv. Der hvert enkelt barn blir sett for den de er og får den omsorgen de trenger fremfor utredninger og tiltak.

I løpet av mine åtte år i Norge har jeg hatt barna mine i tre forskjellige barnehager. Hver av dem var svært ulike, med unike løsninger, unike voksne og høy kvalitet. De var ikke feilfrie, men de var gode nok. Barna mine elsket å gå i barnehagen og snakker fortsatt varmt om sine venner og de voksne som de traff der.

Men hva skjer med den norske barnehagen? Den beveger seg nå i retning av å bli mer lik den polske barnehagen jeg husker (og fremdeles hater, innerst inne). Jeg er redd for at den unike norske barnehagemodellen skal forsvinne i jakten på kvalitet målt i skoleresultater og avkastning, fremfor barns trivsel.

Jeg er redd for at private barnehageeiere, politikere, og kanskje også foreldre, skal tenke på barnehagen som en investering, og glemme barnet i denne regnskapsføringen. Trygge og fornøyde barn burde være det eneste vurderingskriteriet for kvalitet, ikke tilpasning til skolen. La heller skolen tilpasse seg barnet. Det er skolen som må møte barnet der det er i sin individuelle utvikling.

Jeg er stolt over å kunne kalle meg norsk, og det synes jeg nordmenn også bør være. Vær stolte over egen arv! Lær gjerne av andre sine løsninger, men glem ikke å verdsette deres egne. Bygg videre på den unike modellen dere selv har skapt, og mist ikke barna av syne.

Nå er utkastet til Kunnskapsdepartementets nye rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver klar. Høringsbrevet er tilgjengelig for alle. Har du sett det? Hvilken barnehage ønsker du å stå for? Alle kan sende inn høringssvar, og det er viktig at de som bryr seg, bruker sin stemme. Ikke bare barnehagelærerne, men foreldre, besteforeldre og alle som bryr seg om fremtiden til norske barn.

Oslo feirer det nye lovpålegget om at det skal være minst 50 prosent barnehagelærere i barnehagen. Det er stort! Men begrunnelsen som ligger bak, er bekymringsfull. Er det OECD og resultater på videregående skole som skal forme norsk barnehagepolitikk? Igjen: Hvor ble det av barnet?

Dagens barnehagelærere er ut ifra formålsparagrafen i den gjeldende rammeplanen pålagt å verdsette, ikke effektivisere eller utnytte, barndommen. Jeg håper at barna vil få lov til å være barn, også i fremtidens norske barnehage.