Jeg elsker norske menn. Tanken fyller meg med en varm glede i det den tar form.

Kontekst: Min datter er to år gammel, og påmeldt sin første fritidsaktivitet; dansekurs. Tidlig? Jo da, men det er altså påbudt med foreldre. De fleste barna turner nemlig rundt lårene til foreldrene sine, unngår øyekontakt og tygger på håret sitt når danselæreren snakker til dem. Derfor må de fleste foreldrene delta like mye i dansen som barna, om ikke mer.

Det er særlig én far som skiller seg ut. Han bruker over middels mye hårprodukter, går i en mørk dress i slim-modell og oser eiendomsmegler. Ingen danser «Snømannen Kalle» som han: Bena spredt bredt, stive som stokker, vuggende frem og tilbake med armene strekt ned langs siden med en vipp i håndleddet så det danner en 90 grader vinkel. For en stil! En blanding av zombie og pingvin. Datteren er sånn passe imponert, og observerer ham mens hun tygger hår intenst.

Det er mens jeg sitter og ser på ham tredje tirsdagen på rad at jeg tenker tanken: Jeg elsker norske menn. For min erfaring med dansekurset har også vært en opplevelse av den nye papparollen.

Kurset starter halv fem, så om man skal rekke å dra fra jobb, hente i barnehage, krangle om hvilken sko som skal på hvilken fot, spise litt, spennes fast og hektes løs fra bilsetet, så sier det seg selv at det ikke går om man skal jobbe sent. Likevel er det vilkårlig om det er mor eller far som følger jentene, altså henter tidlig i barnehagen. For ikke å snakke om å kle de opp i tutu-skjørt og Elsa-drakt før vi starter. Og som står i sirkel og strekker armene i været mens de tripper rundt på tåspissene. Jeg har selv sittet på sidelinjen og observert min mann (snaue to meter på sokkelesten med svært busteskjegg) «være et lite, lite frø som vokser og springer ut til en rosa blomst med glitter».

Fedrene strekker på vristen og «tegner» på gulvet med tåspissen, også han i kjeledress og verktøybelte. Jeg elsker norske menn, tenker jeg, der jeg sitter med ryggen mot ribbeveggen. For det er ikke til å stikke under stol at disse pappaene er nokså unike i verdenssammenheng.

Flesteparten av dem har nok vært hjemme i pappaperm med sine døtre i minst tre måneder, og jeg liker å tenke at de ikke vurderer sin egen jobb som viktigere enn mors, ettersom de bytter på å hente i barnehagen. De vet at strømpebuksen ikke må krølle seg inni danseskoene, og om en av jentene skulle «gjøre forretninger» underveis, vet han hvor stellerommet er.

Nå skal jeg ikke være så naiv at jeg trekker en konklusjon om alle norske menn basert på et lite og tilfeldig utvalg. Men jeg velger likevel å se det som en tendens. Og tendensen er at far har vendt blikket hjem. Far investerer mer tid og energi i omsorgsarbeidet. Far blir belønnet med en sterkere tilknytning til barna, og en større innsikt i familielivet. Far er blitt mer kompleks, og den nye papparollen fordrer fedre som både kan skifte dekk på bilen og bleie på en sprellende ettåring.

For en tid tilbake hørte jeg barnepsykolog Magne Raundalen uttale at om noen for 40 år tilbake hadde fortalt ham om den voldsomme utviklingen norske fedre ville gjennomgå frem til i dag, ville han avskrevet det som en uoppnåelig utopi.

Og her sitter jeg, og ser på eiendomsmegleren som ivrig vagger av gårde for å glede datteren sin. Ingenting er perfekt, mye gjenstår, men jeg synes likevel det er verdt å minne om hva vi har oppnådd. Og den største gevinsten innkasserer far; omsorgskapital. Gratulerer og tusen takk.

Barnehagelærer og barnebokforfatter Sondre Bjaberg kommer til Foreldrerådet for å samtale med journalist Silje Stavrum Norevik om den nye papparollen mandag 27. mars kl. 12–13 på Litteraturhuset.

Heidi Bøhagens blogg finner du her.