Hiphop-bandene fra Bergen har fått et sagnomsust rykte som ekte vare fra de grå bydelene. Det dreier seg om asfalt og støv, harde vilkår – og rus – både i sangtekster og i det virkelige livet. Her er det voldsdommer, fotlenker og dop, og direktesendinger fra fengselsceller på YouTube. Og i tekstene «sjangler [de] rundt som faen», i «bare rus her», og «går i bakken», med «blod på skoene, eg har blod på jakken» – sammen med «en tøs som likar tyting og en tøs som likar skriking». Her sitert fra vinnerlåten «Gikk i bakken» av Dårlig vane.

Flere av gruppene er tilknyttet det såkalte NMG-huset, der programleder i NRK, Leo Ajkic, er manager. Her får de utvikle musikken og kulturen sin, og musikeren Lars Vaular er del av dette miljøet. Altså er det kjente ansikt fra norsk offentlighet som støtter opp om de lokale musikerne. De fleste av oss vil applaudere når ungdom får til noe, organiserer seg og lager musikk. Vi vil også ha forståelse for innslag av opposisjon og opprør når en gjeng med unge folk bruker rappen som uttrykksform. Men jeg tror kanskje at vi har likt det litt for lenge.

Det ligger i opprørets natur at det må ha noe å støte mot – ellers er det ingen opposisjon. Rappernes syn på jenter er det som særlig har fått meg til å tenke at noen vesentlige grenser er overtrådt og at disse guttene trenger kraftigere motstand. Særlig i en tid der russen mente at de måtte sprenge grensene ytterligere med sine låter – og ble stoppet.

Hvis vi begynner med Dårlig vane, de bejublede prisvinnerne, omtaler de jenter gjennomgående som «kjerringer» og «tøser» som underdanig og med glede «vil suge oss kun for en låt». De knallharde macho-guttene karakteriserer seg selv som «så jævlig stødig når vi mobber», og det dreier seg om gjengoppgjør og dop. Det er lite som tyder på distanse og kritikk av det lovløse livet som blir skildret. Tvert imot inviterer både tekst og rytmer oss inn i den samme tilværelsen – i blind forståelse for at det er slik det er og må være når en er hiphop-er fra Bergen.

A-laget er ikke prisbelønte, men lokalt har de har høy status blant mange unge. Bandet er en sentral del av miljøet ved NMG-huset, og i fjor feiret de tiårsjubileum på Verftet med både Ajkic og Vaular som gjester. Det var høy stemning da hiphop-guttene fremførte et bredt utvalg av låtene sine – også blant jentene. Det underlige er at jentene synger med – også når guttene etterlyser «en som gjør alt d eg ber hon om, ja faen og hvis hon ikkje følar det, siar eg ka faen». Også deres navn på jentene er «kjerring», «jævla kjerring» og «tøs», og de nøler ikke med å benevne kvinnelig kjønnsorgan som del av guttenes domene – som her, fra sangen Ung kropp: «Går GTA på den fitten, mann. Eg har full kontroll på den fingsingen». «Alle jævla kjerringer vet det er ekte. Eg kan få egget ditt til å klekke». «Hun kaller meg for sin baby. For eg ødelegger den fitten (au!)».

Da Kristina Leganger Iversen, presentert som hiphop-fan, phd-student og forfatter skrev en kronikk i Bergens Tidende i august i fjor, ble jeg lettet. Hun reagerte mot uttrykket og språket til et annet av bandene fra Bergen, nemlig Sushi og Kobe. Iversen hadde vært på Øya-festivalen og observert unge jenter i lykkelig ekstase foran Sushi og Kobe som blant annet sang: «Men bare hold pusten din jævla fitte». Det finnes altså flere, også unge kvinner som har vokst opp med og liker musikken, som reagerer på kvinnesynet i tekstene og som med rette kaller disse holdningene for sexisme (BT, 23.8.2016).

Denne helgen spilte Sushi og Kobe på Bylarm. I forkant ble de intervjuet av nettmagasinet Utetrend, og holdningene til jenter begrenser seg visst ikke til sangtekstene. De ble for eksempel bedt om å kommentere drømmedamen: «En blanding av Nicki Minaj og Beyoncé! Rumper liksom, helst en rumpeball fra hver av dem, puppene til Kate Upton og fjeset til Cara Delevingne», sier Sushi bestemt. Og om konsertene uttalte de at «Det vil bli mye sprengte blodårer, damer, rumper. Og mye blod».

Som norsklærer og litteraturforsker lever jeg av troen på at ord betyr noe, at de representerer noe som angår menneskelivet. Derfor tror jeg også at disse ordene hiphop-guttene synger har en mening. I en svært velvillig tolking kan jeg se at noen av overdrivelsene om macho-gutter, narkoromantikk og jenter som sexobjekt kan ha preg av ironi. Det blir så ille at det nesten er komisk, og hvis guttene har behov for å forsvare seg, kan de benytte seg av denne velvillige lesningen min: Dette er jo bare tull, vi vil selvsagt fortelle hvor tåpelig machomiljøet er og hvor ille det kan blir når en bruker dop! Vi forsøker å lage en parodi på hiphop!

Men jeg tror dessverre ikke at det er tilfelle. Jeg tror de synes at det de driver med er bra og kult. Og enda verre tror jeg at en del jenter mener det samme. Eller kanskje de ikke tør å si ifra at det ikke oppleves helt greit å bli kalt for «jævla kjerring» kombinert med diverse kjønnsuttrykk.

Jeg som tror på at ordene betyr noe, er redd for at det gjør noe svært negativt både med jentene og guttene som benytter seg av dette språket. Guttene høvler ned den naturlige grensen som skal være der, også språklig, så de vet hva det vil si å ha respekt for en jente. Jentene bryter ned respekten for seg selv ved å slutte seg til dette språket, men de fratar også guttene et ansvar. At antall voldtektssaker øker dersom disse ordene benyttes uimotsagt, overrasker meg ikke.

Derfor håper jeg at noen med klokskap og autoritet, og aller helst noen som elsker rap og hiphop, kan hviske disse guttene i øret at vi har kjempet for noen viktige saker gjennom mange år i samfunnet vårt. Og at det dreier seg om verdier vi svært nødig vil miste, nemlig likeverd og likestilling mellom kjønn. Da er det ikke akseptert å kalle jenter verken for kjerring eller tøs, og det er heller ikke lov å antyde at de er sexobjekter for guttene.

Jeg håper at hiphop-guttene kan få utvikle talentene sine uten å diskriminere verken funksjonshemmede eller kvinner (en av sangene deres heter «Funksjonshemmet», der de beskriver seg selv som «mongis» i narkorus). Det skulle være nok av viktige tema å ta fatt i, gutter!