Mange stygge saker om barnemishandling er kommet frem i nyhetene i det siste. Hodet mitt skriker etter å få sagt mitt: Hva i huleste gir disse menneskene rett til å tro at de kan utføre slike handlinger mot små, forsvarsløse barn? Hva er det som har gått så galt i hjernen på slike mennesker, og hvordan klarer de å forsvare handlingene sine? Ikke vet jeg, men det er rett og slett forkastelig.

Jeg er selv et overgrepsbarn. Jeg levde mange år i overgrepshelvetet. En tid med mye angst. Hvordan kan man komme over noe sånt? Hvordan kan kroppen komme over den konstante angsten for når neste overgrep vil finne sted? Hvordan kan et lite barn vite hvordan man skal oppføre seg i slike situasjoner? Jeg hører ofte noen si: «Hvorfor gir ikke barnet bare beskjed til andre voksne». Jeg kan ikke svare, for jeg vet ikke. Men ofte spiller overgrepspersonen offer selv, spiller på medlidenhet og gir barnet skyldfølelse. Dette kan ikke ties i hjel.

Jeg har reist meg. Etter mange år med angst og en grusom frykt i kroppen – selv lenge etter at personen var ute av livet mitt - klarte jeg endelig å kjempe mot disse følelsene. Derfor sier jeg nå at de siste ti årene av livet mitt har vært et eventyr. Ikke perfekt, men for meg som har levd med angsten så lenge, så ser jeg på livet mitt som perfekt nå. Jeg har fått en herlig samboer og nydelige barn. Ja, vi krangler som alle andre, vi havner i tidsklemmen, vi får for lite søvn, men hva gjør vel det? Det er jo bare bagateller. Jeg tar meg ofte i å tenke «gud, så heldig jeg er!»

Men så tenker jeg. Hva med dem som ikke klarer å komme over noe slikt? Hvem skal kjempe deres sak – for dem som verken orker eller klarer det?

Jeg har jobbet i helsevesenet i over ti år nå. Jeg prøver å hjelpe og være åpen med dem jeg møter på min vei. Noen av mine pasienter vet om barndommen min. Ved å fortelle at det har skjedd meg, kan det kanskje hjelpe. Da er vi flere, ikke alene. Enkelte sitter på slike hemmeligheter for alltid. La oss ta oss selv i nakken og si at slike ting skjer rundt oss. Ikke være naiv og lukke øynene. Meld ifra dersom du ser noe unormalt. La ofrene få vite at det ikke er en skam å si fra, og at voksne overhodet ikke har lov til å forgripe seg. La oss lære barna at det finnes en grense som ingen har lov til å tråkke over.

Jeg har vært heldig. Jeg har klart å jobbe, hatt gode venner og en herlig familie. Mamma og pappa har vært fantastiske foreldre. Jeg kan se tilbake på gode minner, og det er jeg takknemlig for. Av og til tenker jeg selvfølgelig på om livet mitt ville vært annerledes dersom dette ikke hadde skjedd. Men jeg velger heller å fokusere på det positive.

Likevel klarer jeg ikke å jobbe fulltid lenger. Jeg er utredet for flere ting da jeg fort tappes for energi og har ekstra behov for søvn. Men de finner ingenting. Jeg kan sove opp mot 16 timer, men det sier jo seg selv at det ikke går an med små barn i hus. En psykiater på Haukeland konkluderte med at trettheten ikke kunne skyldes noe psykisk, men at kroppen rett og slett var sliten etter alle årene med angst. Han mente at jeg bare måtte godta at slik var det nå. Det var i grunnen godt at noen sa det. Slik at jeg kunne føle meg litt mer «normal».

Jeg måtte velge. Skulle jeg slite meg fullstendig ut for å jobbe, eller skulle jeg redusere arbeidstiden for å få nok energi til å være en god mor og samboer. Jeg innså etter hvert at jeg ikke hadde sjans til å jobbe hver dag. Jeg får noen kroner fra Nav for de dagene jeg ikke jobber. Det er ikke så mye, men vi klarer oss. Å nevne at jeg «naver» er nesten det vanskeligste, da blir man automatisk stigmatisert og sett ned på. Men jeg prøver å fokusere på at det er bra at jeg klarer å jobbe de dagene jeg gjør, så får folk tenke sitt. Jeg må bare være flink og si til meg selv at dette er kroppens måte å reagere på, og at det faktisk er normalt etter så mange år med angst. Selv nå etter flere år uten angst.

Jeg har lært at man skal være forsiktig med å tro at man vet alt om folk, jeg har lært å være forsiktig med å dømme andre. Jeg ønsker bare at alle bedreviterne der ute også kunne tenke slik.

Mitt mål er å ufarliggjøre det å snakke om det. Jeg vil at folk skal tenke at det faktisk er mulig at voksne mennesker utnytter barn. Jeg vil at folk skal prate med sine barn om dette, at det kan skje, men at det likevel ikke er lov. Og ikke minst, jeg vil at andre som har opplevd det samme, skal tenke at de ikke er alene, men at vi er fler. Ganske mange, dessverre.

Skribenten ønsket å være åpen i dette innlegget, men BT har anonymisert det for å unngå mistenkeliggjøring av personer rundt henne.