Både Høyres Heidi Nordby Lunde og direktør for næringslivspolitikk i NHO Service, Dag Ekelberg, har gått hardt ut mot Morten Strøksnes sin forhåndsomtale av min bok Velferdsprofitørene. I motsetning til Strøksnes, har de åpenbart ikke lest boka før de fyrer løs. Det gjør at deres kritikk bommer grovt. Boken er verken «utvilsomt sosialisme» som Nordby Lunde skriver, eller «ideologisk programmert til motstand mot samarbeid med privat sektor». Boken gir derimot konkrete beskrivelser av hvem som faktisk driver private velferdstjenester i dag og hvilke konsekvenser det får.

Mens «de private» tidligere i hovedsak var ideelle organisasjoner, har de rent kommersielle aktørenes andel økt dramatisk de siste årene. Et eksempel som omtales i boken er kjøpet, salget og videresalget av Kidsa barnehager i Bergen. I tillegg til eiendomsinvestorer som Tore Andersen kan «privat» i dag bety finansielle oppkjøpsfond som kjøper barnehager, skoler og sykehjem utelukkende for å hente ut privat profitt på offentlig finansierte velferdstjenester.

Les også:

For riktig å understreke at deres formål ikke er å bidra til fellesskapet, sørger en del av dem også for å registrere seg i skatteparadis. Mens Nordby Lunde og Ekelberg fortsatt forholder seg til et ideologisk markedsutopia, der «alle gode krefter» slipper til, beskriver jeg hvordan virkeligheten faktisk ser ut etter 20 års erfaring i Norge med kommersielle velferdsprofitører.

Jeg forstår at velferdsprofitørenes interesseorganisasjon, NHO Service, forsøker å avfeie min bok som «hele menyen av myter på ytterste venstre fløy». Men de tar nok feil. Mitt politiske standpunkt, nemlig at fellesskapets skattepenger som er bevilget til velferdsformål skal gå til velferdsformål, og ikke privat profitt, betyr ikke at jeg er ytterst på venstre fløy. At det i det hele tatt er mulig å påstå noe slikt i dag, underbygger den dramatiske holdningsendringen jeg beskriver i boka.

I 1998 mente Bondevik I-regjeringen at kommersielle barnehager ikke skulle støttes med offentlige midler, og i 2004 mente det borgerlig bystyret i Oslo at kravet for å bygge barnehage på festet tomt var at driften ikke skulle ha «forretningsmessige formål med sikte på økonomisk gevinst». Nå er altså dette et standpunkt som forsøkes stemples som velferdssosialisme fra ytterste venstre fløy.

Påstanden om myter faller også på stengrunn for de som leser boka. Den er nemlig spekket med fakta om konkrete selskaper, virkelige penger og de faktiske lobbykampanjene som blant annet NHO Service har ført på vegne av velferdsprofitørene de siste årene. Uansett politisk standpunkt i spørsmålet om profittforbud så må debatten ta utgangspunkt i den faktiske virkeligheten. Nordby Lunde og Ekelberg er hjertelig velkommen til den virkelige verden, der velferdsprofitører er noe vi faktisk må forholde oss til.