Ina Roll Spinnangr.
Annette Svae.

Det siste året har politiet i Bergen fattet over 1500 bortvisningsvedtak fra spesifikke områder i sentrumskjernen, vedtak som i hovedsak rammer stoffavhengige i Bergen by. Politiet har innført egne soner der de stoffavhengige ikke får oppholde seg til enkelte tider. Et kart viser dem hvor de kan og ikke kan bevege seg.I det siste har også representanter fra Foreningen Human Narkotikapolitikk (FHN) blitt bortvist. FHN deler ut brukerutstyr som reduserer faren for infeksjoner og smitteoverføringer. Vi deler også ut folie for at flere skal kunne røyke i stedet for å injisere heroinen, noe som reduserer faren for overdoser. Derfor er det fint at politiet gikk ut og sa at det var en feilvurdering å bortvise våre representanter.

Ifølge Global Commission on Drug Policy er færre enn ti prosent av de ca. 250 millioner menneskene som bruker ulovlige rusmidler vanebrukere eller avhengige. Den stereotype oppfatningen av en stoffbruker er derfor feil.

Men politiet bryr seg ikke om å spørre mannen i dress hva slags planer han har. De går konsekvent etter menneskene som ser slitne ut, de som har falt utenfor og som bruker illegale rusmidler som en smertelindring og selvmedisinering. Reglene er ikke like for alle som bruker illegale rusmidler; ser du bra ut kan du gå fritt uten å bli spurt om noe, men lever du et tøft liv på gaten blir du fort bortvist.

Vi vet at rusavhengige som sliter trenger inkludering og behandling, ikke ekskludering og straff. Det er ikke tilfeldig hvem som får et avhengighetsproblem. En stor andel har ADHD eller andre psykiske lidelser. Dessverre har også mange blitt utsatt for overgrep, vold eller andre påkjenninger i oppveksten.

Mange tyr til illegale medikamenter, en selvmedisinering og smertelindring de trenger for å ha lyst til å leve. Da hjelper det ikke å gjøre livet enda tøffere ved å tvinge dem til å måtte begå kriminelle handlinger eller tigge for å få dosen de trenger for å klare seg gjennom dagen. Heller ikke å nekte dem adgang innenfor visse soner i byen på ulike tidspunkt på dagen. Dette bidrar til ytterligere stigmatisering og forverrer bare livene til dem som er avhengige av illegale medikamenter.

Om noe er bra med politiets dårlige håndtering av stoffavhengige i Bergen, så må det være at det gjør det enda tydeligere at vi står ovenfor en moralsk utfordring: Som samfunn vil vi gi dem med avhengighetsproblemer hjelp, samtidig som vi også vil straffe. Stoffavhengighet er en sykdom, men tar man illegale rusmidler, er man også kriminell.

Som avhengig blir man tvunget til å gå på gaten for å kjøpe medikamentene, og jo raskere politiet aksjonerer, jo raskere må de kjøpe stoffene. De får ikke sjekket hva de kjøper, risikerer å bli lurt eller få urene varer. Dette øker farene de utsetter seg for ved å leve et liv med avhengighetslidelser. Dersom de blir fratatt dosen sin, kommer abstinensene fort. Da blir veien til annen kriminalitet kort. Det enkleste for mange blir å selv selge illegale rusmidler for å sikre seg en inntekt.

Ved å gjøre det lovlig å gå med små brukerdoser og åpne for nye tiltak som har fungert andre stede,r kunne mange fått et bedre liv. Et eksempel er heroinassistert rehabilitering, eller behandling med langtidsvirkende morfin. Erfaringer fra andre land viser at vi trolig ville fått langt færre heroinselgere på gaten, lavere kriminalitet og en lavere overdosestatistikk. Vi ville også kunne redusert helseproblemene som kommer av å leve et tøft liv på gaten.

Flere av dem som nå bortvises fra sentrum kunne vært i jobb, ettersom heroinassistert rehabilitering har vist seg å kunne kombineres med arbeid for mange. Ressursene som politiet nå bruker på å bortvise de sårbare av oss kunne vært brukt på bedre formål. Som samfunn ville vi sluppet unna det etisk betenkelige i at vi straffer mennesker for å være syke, og bortviser dem som burde vært inkludert.