Waldemar Brøggers «Skikk og bruk» på seks hundre sider ruvet i hyllene til folk flest på 1960-tallet. Den støvet ikke ned. Standardverket ble lest av våre foreldre og besteforeldre. De tok oppslagsverket på ramme alvor, og anvisningene ble forsøkt etterlevd. Snakk om kanon, Torbjørn Røe Isaksen!

Einar Gerhardsen var statsminister da boken kom ut. Det var tilsynelatende en rolig tid, men nye understrømmer nådde etter hvert overflaten. Uro om utenrikspolitikk og NATO-medlemskap. Tusenvis av nye studenter var på vei til å bli førstegenerasjons akademikere. Splittelse i Arbeiderpartiet som endte med stiftingen av Sosialistisk Folkeparti. Human-Etisk Forbund var allerede etablert, sågar med Waldemar Brøgger selv som medlem. Homofile gløttet på skapdørene. 1968 var ikke mange år frem i tid. Samfunnets støtter ante uro.

I forordet la forlaget frem sine begrunnelser for boken: «I dag møtes hele folket – generasjoner og klasser med avvikende og motstridende tradisjoner og skikker – hvorav ingen i seg selv er særlig bedre eller «finere» enn andres. (…).

Det rent praktiske formål for verket er å gi leseren en landsgyldig norm for skikk og bruk.»

Mursteinen var langt fra fri for moralisme, men utgangspunktet var liberalt, i god betydning av ordet. Teksten var preget av tidens sosialdemokratiske folkeopplysningsidealer og likhetstanker: «Regler for skikk og bruk på arbeidsplassen er av nyere dato. Før var slike regler unødvendige. Det var sjefen som bestemte. De underordnete hadde bare å lystre. I dag er trivsel på arbeidsplassen slagordet.»

Den viktigste tråden var likevel at allmuen skulle tilpasse seg samfunnsordenen. Vi finner tidstypiske formuleringer som «Barn er små mennesker som skal lære kunsten å leve i de voksnes verden.» Landet skulle bygges og hjulene gå velsmurt rundt. Nye generasjoner måtte utdannes, og klassereiser ble foretatt. «Skikk og bruk» ble opplevd som betryggende lesning og som sosial livbøye for dem som ikke ville tråkke i besteborgerlige salater, kveles av for stramme slipsknuter eller drukne i champagneglass.

Sjangeren strekker seg helt tilbake til Håvamål, men danner en egen norsk kanon i etterkrigstiden, fra den borgerlige klassiker til den spissborgerlige forstadsromantikk, fra Waldemar Brøgger til Toppen Bech.

Dessverre er det en beretning om forfall.

På 1960-tallet var nøysomhet et ideal som stod sterkt. Så sterkt at «moderasjonslinjen» i mange år vant gjenklang i den sosialdemokratiske delen av arbeiderbevegelsen. Å vise frem formuer, rikdom og fråtsende fester har i Norge vært ansett som vulgært. Familier med «gamle penger» og folk med «ærlig arbeid» mislikte slikt som ble ansett som udannet jåleri. Dette dominerte helt frem til jappetiden på åttitallet. Da ble dyre biler, yachter, klokker og klær noe som skulle vises frem.

Samfunnsøkonomen Thorstein Veblen skrev allerede rundt 1900 at iøynefallende forbruk av kostbare varer var et middel til å skaffe det han omtalte som «fritidsherren» anseelse, innflytelse og makt. Og i dag ser vi at rikinger «flasher» pengene sine. Men de privilegerte er et sammensatt konglomerat som fremviser alt fra prangende påfuglaktig grådighet til diskret sjarm. På 2000-tallet er likevel hovedbildet at den økende ulikheten stadig blir med åpenbar.

Hvordan kan dette aksepteres i et land med relativt sterke egalitære tradisjoner? Noe av forklaringen finner vi i nye former for ideologisk strigling av jevne medborgere. Nyord og fraser med konkurranse- og markedstenkning koloniserer språket. Stadig mer får varekarakter og kan kjøpes og selges.

Slik instrumentell retorikk med tåketale har preget arbeidsspråk og politikk i over 20 år. Språk virker tilbake gjennom tankene, befester maktforhold og inviterer til innordning under tidsånden. Vi omskapes umerkelig til kunder og forbrukere – et fattig og instrumentalistisk menneskesyn. Vi forføres og påføres skyld for egne nederlag og lærer å vende blikket innover og nedover.

Selvhjelpslitteratur, en bølge av blogger og stadig mer utspekulert markedsføring fremmer individualisme og vår tids hegemoniske «skikk og bruk»: Den rike er vinner og bør derfor velges til makt.

Vi kan more oss over småborgerligheten hos 60–tallets Brøgger: «I sitt eget hjem kan enhver mann gå i brun hverdagsdress hele kvelden». Men vi bør ikke nedvurdere forsøket på å løfte frem det beste i folkeskikken.

Det bør aldri bli skikk og bruk at det er de kraftigste albuene og de raskeste bena som kommer først frem. Folkeskikk handler om respekt, verdighet, omsorg og etikk i omgang mellom mennesker.

Hva som er opp og hva som er ned når det gjelder mellommenneskelig fremferd i vår tid, synes usikkert. Om ikke paradigmeskifter, ser vi tegn til kastevinder som brått kan endre normer. Går vi inn i silkerampens og språkbøllenes trumpske dager? Og hvor finnes den egentlige dannelsen?

Vi får lete i folkeskikken. Det gjorde Waldemar Brøgger.