Fra meningsmålerne kommer det jamnt og trutt resultater fra undersøkelser for en rekke oppdragsgivere med et ønske om medieoppmerksomhet. Organisasjoner spar opp spørsmål, meningsmålerne spar opp svar. De er et ledd i strategien for å skape oppmerksomhet omkring en organisasjon, en etat, en konferanse eller liknende.

Fra tid til annen er oppdragene gitt til meningsmålerne av mediene selv. For da er de sikret en nyhet de er alene om. For en tid siden presenterte informasjonsrådgiver Thorbjørn Wilhelmsen noen resultater av enda en måling i BT. Da var det av folks syn på informasjonsmedarbeidere, informasjonsrådgivere, journalister, advokater og politiet som skulle skape blest omkring Kommunikasjonsforeningens høstkonferanse i Bergen.

Foreningen organiserer informasjonsmedarbeidere i offentlig og privat sektor. En viktig forutsetning for undersøkelsen var at høg tillit er et viktig mål som alle yrker bør etterstrebe. Men fins det andre mål?

Kommunikasjonsforeningen stilte spørsmålet: «Mens mange virksomheter i offentlig og privat sektor har egne informasjonsmedarbeidere, velger andre å bruke informasjonsrådgivere fra informasjonsbyråer. Etter det inntrykk du har — hvilke av følgende yrkesgrupper mener du kan beskrive å ha høy etisk standard? Med etisk standard menes å sette grenser for hva som er riktig eller galt å gjøre.» Spørsmålet ble stilt fra 17-19.9 2001, og svarene til tusen personer over 18 år fordelte seg slik: Advokater : 40 % Informasjonsrådgivere i eget byrå: 23 % Informasjonsmedarbeidere i offentlige og private organisasjoner: 31 % Journalister: 17 % Politi: 77 % Ingen av dem: 13 %

Informasjonsrådgivere med eget kontor, såkalte byråer, pleier å sammenligne seg med advokater med eget kontor og med journalister når de skal forklare sin rolle i det moderne samfunn. De sammenlikner seg med den førstnevnte yrkesgruppen fordi oppdragene defineres som hjelp til oppdragsgivere med hensyn til et eller annet informasjonsproblem oppdragsgiver ønsker å få håndtert, løste eller fjernet i møtet med en eller annen instans i samfunnet.

De sammenlikner seg med journalister fordi det ofte handler om å framstille og formidle et saksforhold på oppdrag for en oppdragsgiver i møtet med en eller annen instans eller for avgrensede deler av befolkningen. Begge sammenligninger halter. Den første fordi det ikke er alle som har råd til verken advokat- eller informasjonrådgiverbistand. Den andre fordi journalistikk handler om noe mer enn formidling, det handler å stille kritiske spørsmål. Dette kan koste journalisten mye, men er desto mer verdifullt for publikum.

Informasjonsyrkesgruppen kommer relativt godt ut i forhold til advokater og godt ut i forhold til journalister, men dårlig i forhold til politi. Både advokater og journalister har et forhold til politiet. Advokatene hjelper blant annet folk som er kommet på kant med loven i møtet med politi og rettsvesen, mens journalister møter politiet mens de rapporterer om brudd på loven og når de rapporterer om etterforskningen. Politiyrket er en maktfaktor i samfunnet med røtter langt tilbake i historien, og er en etablert legitim makt i samfunnet.

Historien til advokat- og journalistyrket er kortere, yrket utøver makt, men den har ikke samme legitimitet som politiets utøvelse. Den absolutt korteste historien har informasjonsmedarbeideren, et etterkrigsyrke som de fleste er blitt oppmerksom på først de siste 10-20 årene. Selv om funksjonene er noenlunde ens for yrket, fins det mange hundre forskjellige titler. Langt på veg er funksjonen et svar på konsekvensene av stadig større organisasjoner, et svar på konsekvensene av en stadig større avstand mellom de som styrer og de som styres, og et svar på stadig mer pågående spørsmål fra journalister .

Folks vurdering av forskjellige yrker og om de stoler på yrkesgruppen, om de har tiltro til den eller om hvordan de vurderer yrkets etiske standarder, gjøres som regel på grunnlag av en konkret hendelse. Nettopp dette er et tankekors når det gjelder denne undersøkelsen og tilsvarende undersøkelser som jevnlig rapporterer om folks tiltro til samfunnsinstitusjoner.

For det første er det et tankekors at undersøkelsene blir for generelle. Tillit og etikk må undersøkes i forhold til en spesiell sak eller hendelse som mediene har presentert. For det andre er det et tankekors at undersøkelsene er tvetydige, fordi de kan fange opp andre ting enn det man tror. Det som fanges opp av un-dersøkelsen kan være like mye ulike yrkers status eller autoritet. For det tredje er det et tankekors at fra en posisjon vil det vekke bekym-ring at tilliten til et yrke er lavt eller er fallende over tid. Det er gjerne denne vinklin-gen som blir framhevet i forbindelse med undersøkelser av tillit til våre samfunnsinstitusjoner. Utfra undersøkelsen kan det sluttes at politiet kan slappe av, det er knapt rom for forbedringer. Mens journalistene bør skjerpe seg, og forsøke å vinne noe av den tapte tilliten tilbake. Det samme gjelder for så vidt også for advokatene og informasjonsarbeiderne. Denne slutningen forutsetter at høy tillit er et sunnhetstegn og er verdifull på alle nivå, enten det er tillit til institusjoner eller til enkeltpersoner. At en kan ha tillit til enkeltpersoner har alltid vært en forutsetning som samfunnet må bygge på. Men kan og bør vi ha den samme tillit til yrkene som er med i denne undersøkelsen?

Dersom vi vender om på resonnementet, forlater vi den gjengse oppfatning, og det blir mer inter-essant. Da er det naturligvis et helt annet bilde som skapes med utgangspunkt i undersøkelsen. Lav tillit til journalistene er et sunnhetstegn, og skepsis til nyhetsmediene er en positiv verdi. At så få stoler fullt og helt på løssalgsavisene er sunnhetstegn vi må framheve, det betyr at folk vurderer dem med et skeptisk utgangspunkt. Når så pass mange stoler på politiet, kan dette tolkes på flere vis enn at dette er bra. Det kan også tolkes som et faresignal. All kommunikasjon bør møtes med skepsis, fordi vi vet at blind tillit i neste omgang kan bli misbrukt av alle yrker, inklusive politiet.