Kan det ikke tenkes at areal — istedenfor produksjonsstøtte er svaret - som et columbi egg så å si! I motsetning til dagens produktsubsidier vil støtte til vedlikehold av dyrket mark eller kulturlandskap (det kan gå ut på ett) skje etter landbruksmanntallet direkte til den enkelte bruker, utenom det nåværende stråmannssystemet. Nedlagte bruk vil gjenoppstå «fra de døde». Manntallet omfatter også disse. Det er billigere for samfunnet og gir mer mening å gi arbeidsløse landbruksstøtte enn ledighetstrygd. Presset på byene reverseres.

Siste spørsmålet var på agendaen avsporet landbrukets organisasjoner debatten ved å karakterisere arealstøtte som «Fyrvokterlønn». Den snedige metaforen synes hittil ikke å ha blitt gjennomskuet. Folk ble forledet til å tro at kulturlandskap ikke gror igjen bare bonden holder øye med det. Når ikke bøndene selv gjennomskuer retorikken, hvem ellers? Landbruksbyråkratiet satser åpenbart på et liv etter døden, det vil si etter at norsk jordbruk er opphørt å eksistere.

Hvordan holde jordveien i hevd uten ved hjelp av dyrking eller avbeiting? Hvis så ikke er tilfellet er løsningen å kombinere arealstøtten med produksjonskrav. Kontrollen er uproblematisk. Arealstøtte kompenserer for reduserte salgsinntekter. Varene blir billige til glede for både bønder og forbrukere og til ergrelse for utenlandske eksportører som sikler etter å komme inn på det norske markedet.

Støtte differensiert etter gårdens størrelse, jordkvalitet, beliggenhet nærhet til markedet etc. er svaret. Olav Kobbeltveit tok WTO-spørsmålet opp i et innblikk i BT siste lørdag. Einar Førde har gjort det samme. Vil landbrukets organer sette seg på tverke også denne gangen? Hvem henger «bjellen på katten»? Det blir neppe Lars Sponheim. Så langt har han ikke vist at han skjønner problemstillingen.

KNUD BLAAUW, KYSTPARTIET I BERGEN