23. januar i år vedtok parlamentet i Tyrkia en lov som tillater at fanger som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast ikke har fått en rettferdig rettergang, kan få sakene sine opp på nytt. Den nye loven er et ledd i en rekke reformer som Tyrkia har gjennomført de siste 19 månedene i et forsøk å overbevise EU om at landet fortjener medlemskap i unionen. 1. mars ble det meldt at en sikkerhetsdomstol i Ankara har akseptert at fire kurdiske politikere, blant dem Leyla Zana, får gjenopptatt sakene sine i retten.

I 1998 ble Leyla Zana dømt til ytterligere to års fengsel for å ha «oppildnet til rasehat». Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har i to forskjellige dommer slått fast at Tyrkia har brutt menneskerettighetene i saken mot Leyla Zana og hennes partifeller.

Leyla Zana vokste opp i en tradisjonell kurdisk landsbyfamilie. I 1975 giftet hun seg med politikeren Mehdi Zana som ble ordfører i Diyarbarkir i 1977, den største kurdiske byen i Tyrkia. I 1980 ble Mehdi Zana dømt til en fengselsstraff på nesten 33 år for sin kritikk av den tyrkiske statens undertrykking av kurderne. På det tidspunktet hadde den lille familien en sønn på fem år og Leyla var gravid med sitt andre barn. I denne vanskelige situasjonen ble hun tvunget til å tenke og handle på egne vegne. Hennes mann ble flyttet fra fengsel til fengsel ulike steder i Tyrkia og Leyla fulgte etter med barna.

Leyla Zana protesterte utenfor fengselsmurene sammen med kvinner i en liknende situasjon. Hun erfarte etter hvert at kvinner som kjempet for rettighetene til sine ektefeller ble betegnet som terrorister og forfulgt. Hun forsto at for å komme noen vei i det tyrkiske samfunnet måtte hun kunne språket og komme i en posisjon der noen ville høre på henne. Hun lærte seg derfor tyrkisk og studerte på egen hånd. Hun klarte, som den første kvinne i Diyarbakir, å avlegge gymnaseksamen uten noensinne å ha gått på skole.

Parallelt med at den kurdiske frigjøringskampen ble trappet opp i løpet av 1980-årene, gjennomgikk Leyla Zana en betydelig personlig utvikling. Hun ble en frontfigur for @fengselsenkene@ og etter hvert også for kvinner i Tyrkia generelt. Leyla Zanas politiske karriere kulminerte i 1991 da hun ble valgt inn i parlamentet i Ankara som representant for Folkets demokratiske parti (DEP).

Leyla Zana valgte å tale sitt folks sak åpent og direkte. Hennes politiske manifest var anerkjennelse av kurdisk identitet, legalisering av kurdisk språk i tale og skrift, fulle politisk og kulturelle rettigheter og amnesti for alle politiske fanger. Hun så det som sin plikt å søke en fredelig og demokratisk løsning for 15 millioner kurdere innenfor Tyrkias grenser.

Under edsavleggelsen i parlamentet var Leyla Zana ikledd et hårbånd i de kurdiske farger og hun brøt forbudet mot å snakke kurdisk: «Jeg avlegger denne konstitusjonelle eden for å fremme brorskap mellom tyrkere og kurdere». 2. mars 1994 ble Zana fratatt sin parlamentariske immunitet og arrestert i parlamentet anklaget for separatisme. Hun ble fengslet to dager senere.

3. august samme år startet rettssaken mot henne for en sikkerhetsdomstol i Ankara. Dommen ble avsagt den 8. desember. I henhold til tyrkisk straffe— og antiterrorlovgivning var hun en terrorist og separatist, selv om hun benyttet seg av ordinære demokratiske spilleregler. Bare et sterkt internasjonalt press hindret at Leyla Zana ble dømt til døden. Hun fikk i stedet 15 års fengsel og livsvarig utestengelse fra all offentlig virksomhet.

Fengslingen i 1994 medførte en betydelig internasjonal mobilisering. Særlig kvinneorganisasjoner og kvinnelige politikere engasjerte seg. Noen norske stortingspolitikere besøkte henne i fengselet. Kriminalisering av parlamentariske ytringer ble møtt med unison fordømmelse, både fra Europaparlamentet, Europarådet, OSSE og fra tusenvis av parlamentarikere verden over. Fordømmelsen førte imidlertid ikke til at Leyla Zana ble løslatt.

Den tyrkiske sosiologen og forfatteren Ismail Biciki som selv har sonet til sammen 30 år i tyrkiske fengsler, retter skarp kritikk mot Vestens dobbeltmoral. Med den ene hånden deler vi ut freds- og menneskerettighetspriser, med den andre selger vi våpen til regimer som bryter menneskerettighetene på det groveste. Manglende samsvar mellom ord og handling fører til at land som Tyrkia kan fortsette å krenke menneskerettighetene.

Tyrkias undertrykkelse av kurderne og den væpnede konflikten har krevd tusenvis av sivile liv, 5.000 landsbyer er ødelagt, i tyrkiske fengsler sitter 20.000 politiske fanger og landet har over tre millioner interne flyktninger. Siden PKK-geriljaen ensidig erklærte våpenhvilen i 1998 har tyrkiske myndigheter foretatt seg lite eller ingenting for å bedre livsbetingelsene til sivilbefolkningen i det sørøstlige Tyrkia. Dette er dokumentert i flere menneskerettighets-rapporter fra Kurdish Human Rights Project, IHD og GÖC-DER.

Tyrkias politiske og militære ledelse ønsker ikke å gi slipp på drømmen fra Atatürk om å bli innlemmet i det siviliserte Europa. Hittil har de imidlertid ikke villet innse at kurdernes menneskerettigheter er en del av denne drømmen. I lys av dette er det positivt at EU-lederne på toppmøtet i København i desember 2002 opprettholdt kravene om demokrati og menneskerettigheter i Tyrkia før landet kan tas opp i EU. Dette er imidlertid ikke nok. EU og Norge må bruke ressurser på å bidra til å demokratisere Tyrkia. Opposisjonen i Tyrkia som arbeider for demokrati, menneskerettigheter og en fredelig løsning på kurderspørsmålet må støttes og styrkes.

Kurderne frykter en tyrkisk militær intervensjon i Nord-Irak i kjølvannet av en krig mot Irak. Tyrkerne er livredde for at et kurdisk selvstyre i Nord-Irak, vil få kravet om kurdisk selvstyre i det sørøstlige Tyrkia til å blusse opp igjen. Det er med andre ord i en meget anspent politisk og militær situasjon at Leyla Zana kan få saken sin opp for retten på nytt. Det er god grunn for Raftostiftelsen og andre menneskerettighetsorganisasjoner å overvåke situasjonen for de politiske fangene i Tyrkia og kurderne i regionen generelt i de kommende uker og måneder.

Kariane Westrheim og Arne Liljedahl Lynngård, henholdsvis styremedlem og styreleder i Raftostiftelsen