Denne historien er så inderlig beskrevet at jeg kjenner lukten av søtris, hører regnet tromme mot bølgeblikktaket i det lille skuret i Hanois slumkvarter, alt mens det endeløse russiske landskapet passerer utenfor togvinduet.

Og der på toget til Moskva, tilkalt av en onkel og høyerestående vietnamesisk partifunksjonær, stasjonert i Sovjetunionen en gang på 1980-tallet, begynner vår forteller, Hang, historien sin om makt og maktmisbruk i Vietnam.

Hang, en vietnamesisk kvinne i 20-årene er «eksportarbeider» i Sovjetunionen, en følge av økonomisk nedgangstid etter den «amerikanske krigen» som sluttet i 1975.

Sammenkrøpet i et hjørne av den kalde togkupeen gjenopplever hun sin families tragiske skjebne. En melodi fra en transistorradio får minnene til å strømme på: Den syke moren i Hanoi, oppveksten i millionbyens slumstrøk, landsbyen der moren og onkelen vokste opp under fransk kolonivelde. Tiden etter at krigen mot kolonimakten var over, jordreformene som ble innført på 50-tallet etter kinesiske forbilder, og som raserte jordbruk og familier. Alle landeiere skulle avskaffes, selv om «landet» kun var en liten risåker. Onkelen som gjorde politisk karriere i motstandsbevegelsen mot franskmennene, deretter i frigjøringshæren. Moren som ble boende i landsbyen til korrigeringskampanjen kom og skapte nye fiender. Da reiste hun til Hanoi med Hang og livnærte seg som gateselger, på grensen mellom et være og et ikke være.

I dette politiske bildet står tre sterke kvinner: Moren, tanten Tam og Hang selv. Sterke kvinner i en undertrykkende tradisjonsbundet, konfutsiansk, mannlig autoritetskultus. En kultus der man dyrker forfedrene, der de unge føyer seg etter de eldre, barn etter foreldre, søstre etter brødre, og koner etter ektemenn.

Gjennom Hangs historie får vi innblikk i en vietnamesisk bondekultur på godt og vondt. Et politisk system får en menneskelig målestokk, en fjern kultur kommer nærmere — ikke minst gjennom skildringene av mat og måltider.

Enhver begivenhet i familien, enhver høytid, har sitt matrituale. Den rituelle tillagingen, den kjærlige beskrivelsen av ingredienser og konsistens vitner om en matkultur langt forbi vår egen. Maten brukes for å uttrykke respekt, kjærlighet, og noen ganger avsky. Å gi eller ta mot mat viser ens plass i det sosiale hierarkiet.

Vi er ikke bortskjemte med litteratur fra Vietnam her på berget. «De blindes paradis» er en god introduksjon. Høflighetsformer og ironi brukes på en annen måte en vi er vant til. I oversettelsen fra engelsk har Tone Formo gjort et godt stykke arbeid slik at jeg fornemmer den distansen jeg tror forfatteren tilstreber i høflighetsfraser og tiltale.

Forfatteren Duong Thu Huong var som tjueåring leder av en kommunistisk ungdoms- og kulturbrigade under «den amerikanske krigen», og kjenner det kommunistiske systemet fra innsiden. Da «De blindes paradis» kom ut i 1988 ble den en bestselger, for så å bli forbudt året etter. Forfatteren ble ekskludert av kommunistpartiet og kastet i fengsel. Dang Thu Huong bor i dag i Hanoi, alle hennes romaner er forbudt i hjemlandet, og hun er under politisk overvåking.

ANMELDT AV ANNE SCHÄFFER