Noen tente stearinlys og trakk seg en kopp kaffe for å markere hyggestunden.

Hva var det som ble servert gjennom eteren? Jo, ekte, gammeldags populærmusikk fra 1920-, 30— og 40-årene, ja, fra senere decennier også. Kjennetegnet på melodiene var at de talte til hjertet, og rytmene var for en stor del vals og tango. Og instrumentene? Det var i hovedsak fiolin og trekkspill, mens slagverk nesten ikke fantes på de gamle, slitte platene, heldigvis får en si.

I stillheten søndag morgen mellom kl. 7 og 8 kunne vi nyte innspillinger med Sven-Bertil Taube i herlig fremføring av farens udødelige viser. Og i svenske Sven-Olof Sandbergs uovertrufne gjengivelse fikk vi høre «Vintergatan» og sangen om «bröllopsklockorna» i 1929, den gangen da vår kronprins Olav fikk sitt hjertes utkårede til hustru, vår vakre kronprinsesse Märtha, kong Haralds mor. Og Harry Brandelius da, Norgesvennen, som smeltet mangt et ungpikehjerte for seksti år siden med «Inga stora, bevingade ord» og mange, mange andre slagere.

Men la oss ikke glemme alle de norske «refrengsangerne», som de ble kalt, og som i flere tilfeller sang tekster av utrettelige Herman Hermani. De handlet ofte om blomster, de gamle visene. Hvem kunne unngå å bli blank i øynene av «Lyngblomsten», for ikke å snakke om «Den gamle syrin» eller «En liten blåveis»? Den siste handlet om den lille datteren som plukket vårblomster til sin blinde mor. Reidar Andresen sang den inn på plate. Og Jens Book-Jenssen fylte stuen med «En liten gylden ring» og hundre andre sanger som vi gikk og nynnet på da vi var unge og forelskede i en fjern fortid.

Alt dette og mye, mye mer serverte Lodin Aukland oss i det programmet som han selv hadde skapt, og som han kalte «Lirekassen». Vi kjente hans karakteristiske og koselige sørlandsstemme og følte ham som en venn. 17. oktober døde han plutselig. Han ble 80 år. Tenk å drive på i så høy alder! Han kunne motta 2000 brev med musikkønsker hver uke fra trofaste lyttere, men bare 12 kunne komme med i programmet, som varte i tre kvarter.

Hvem skal nå føre hans arbeid videre og glede oss med de gamle melodiene fra svunne tider? Finnes det håp for oss eldre lyttere, vi som satte så stor pris på dette fredelige innslaget i en tidlig morgenstund? Eller skal eteren uopphørlig fylles av den piggtrådmusikken som dagens unge foretrekker? De vet dessverre ikke hva melodiøs og romantisk musikk er. Vi eldre har vel også krav på å få våre ønsker oppfylt?

Vi kommer til å savne Lodin Aukland.

ARNE LYNGVI, MJØLKERÅEN