JEG ER VOKST OPP med Donald Duck & Co. Med Coca-Cola. Hopalong Cassidy og Wrigleys tyggegummi. Det siste hjembrakt av venners uteseilende fedre, brødre eller onkler. I min oppveksts nabolag hadde nesten alle et søskenbarn i Brooklyn. For unge, ubefestete sinn var Amerika selve lykkelandet. Som det var for de eldre, som tenkte mer på det avgjørende bidrag USA ga til den allierte seieren i Annen verdenskrig, takknemligheten over Marshall-hjelpens assistanse til gjenoppbyggingen av Norge, eller det faktum at det var USA som jaget kommunistene på flukt i Korea. Og som for noen var stedet de kunne tjene meget gode penger på sesongarbeid, enten det nå var i bygningsbransjen eller på fiske.

Så var det kanskje heller ikke til å undres over at vi kalde krigens barn i en tid med truende skyer over de verdier vi var lært opp til å sette høyt – demokrati, ytringsfrihet, stabilitet og trygghet – så opp til USA og den sikkerhet supermakten hadde garantert oss mot det som truet verdigrunnlaget vårt.

UTGANGSPUNKTET for disse betraktninger er en meningsmåling som ble offentliggjort i Aftenposten like før jul.

Målingen, utført av Opinion, forteller at hele 64 prosent av den norske befolkningen bare i løpet av 3-4 måneder (fra september) har fått et mer negativt syn på USA. I en tilsvarende måling i september var det 48 prosent av befolkningen som hadde fått et mer negativt syn på vår allierte. Grunnlagsmaterialet viser at det er en holdning som går tvers gjennom hele befolkningen, uansett alder, kjønn og bosted. Det er blant Arbeiderpartiets og Høyres velgere at skepsisen øker sterkest.

Norge er ikke noe særsyn. Ifølge en av våre fremste USA-kjennere, førsteamanuensis Ole O. Moen ved Universitetet i Oslo, er dette holdninger som gjør seg gjeldende i hele Europa. Vi må tilbake til Vietnamkrigens dager for å finne liknende dramatisk utvikling i skepsisen til USA.

Materialet gir ikke svar på hvorfor skepsisen øker. Men det er grunn til å tro at svært mange nå føler at USA opptrer egenrådig og arrogant, at landet er villig til dramatisk maktbruk for å «rydde opp» og fremme sin sak, selv om det strider mot omforente internasjonale spilleregler. Et maktbruk som svært mange føler vil true den stabilitet vi setter pris på og vil verne om.

At den økende skepsisen i Norge også har sammenheng med Bush-regjeringens ubetingete støtte til Israels statsminister Ariel Sharons uforsonlige Palestina-politikk, skal vi vel ikke utelukke.

DET ER EN lang vei fra det «ordnete verdenssamfunn» daværende USA-president George Bush, far til dagens president, forespeilet oss skulle bli virkeligheten etter Golfkrigen i 1991. Her må det bare erkjennes at mange ting har endret seg, og at USA ikke alene bærer skylden for det som gir grunnlag for den økende skepsisen. Det er nok å nevne Saddam Hussein og Iraks manglende etterlevelse av de pålegg et enstemmig verdenssamfunn ga om Iraks nedrustning og ødeleggelse av masseødeleggelsesvåpen i 1991.

Altså selve kjernen i dagens krigerske stemninger.

Så kan vi legge til 11.september 2001.

Terrorangrepene som rystet USA langt inn i benmargen, og som har skapt grunnlag for en utenriks— og sikkerhetspolitikk som det til tider kan være vanskelig å identifisere seg med.

Verden solidariserte seg raskt med USA og sto skulder ved skulder. Men USA fikk raskt følelsen av å stå alene, og det ble hevdet at «vi andre» egentlig ikke forsto hvilke sår terrorangrepene hadde påført amerikanske sinn. I diskusjoner med selv velutdannede amerikanere var det vanskelig å få forståelse for synspunkter om at «egentlig var ikke USA rammet av annet enn den terrorisme som hadde vært nærmest hverdag iblant annet Europa i flere tiår».

«Er dere ikke med oss, er dere mot oss», sa en av USAs sikkerhetspolitiske grå eminenser, Richard Perle, under foredrag og samtaler i Oslo og andre europeiske hovedsteder for et lite år siden. Og gjorde det klart at om USA ikke fikk støtte, så hadde supermakten mer enn nok militærmakt til å gjøre jobben alene.

Fortsatt var kampen mot terrorismen det altoverskyggende, men målet Irak - «all terrorismes far» – ble tydeligere og tydeligere.

USAs AMBASSADØR i Norge, John Doyle Ong, har fremholdt at folk i Norge må ha glemt hva USA har stått for fra Annen verdenskrig, Marshall-hjelp og Den kalde krigen.

Uten at han kommenterer direkte tallene om den økende skepsis, blir dette en slags forklaring. Nordmenn har neppe glemt, det er vel snarere et faktum at verden, og med den nordmenn, har forandret seg. Selv om det offisielle standpunktet i USAs utenriksdepartement er at «vi har et problemfritt forhold til Norge».

Det skulle da bare mangle. Offisiell norsk USA-politikk ligger fast, og vi har vært, og er, en netto bidragsyter til den amerikanskledede kampen mot terrorisme.

Dersom USA holder seg innenfor rammen av FNs bestrebelser på å finne en løsning i Irak, skal vi vel heller ikke se bort fra at skepsisen i den norske befolkningen igjen reduseres.

I VÅRE HJERTER: En gang elsket vi USA og Hopalong Cassidy. Nå har vi George W. Bush. <p/>ARKIVFOTO: REUTERS