Det fremgår forutsetningsvis at det er barnevernet og fylkesnemndene som utøver denne angivelige beskyttelsen av den biologiske familien.

Det er en helt feilaktig beskrivelse av situasjonen. Ut fra mitt kjennskap til barnevernssaker kan jeg fastslå med svært stor sikkerhet at det er ingen barn i Norge som lever under forferdelige og livsfarlige forhold fordi barnevernet og fylkesnemndene beskytter den biologiske familien. Det biologiske prinsipp har aldri stått i veien for å gripe inn når barn lever under «forferdelige og livsfarlige» forhold i hjemmet. Jeg betviler ikke at det finnes barn som lever under slike forhold som beskrevet, og jeg betviler heller ikke at det er mange. Det er imidlertid helt andre årsaker til det enn at det biologiske prinsippet står i veien.

Forholdet er at samtidig som det utvilsomt er mange barn som lever under «forferdelige og livsfarlige forhold i hjemmet», overtar barnevernet til stadighet omsorgen for barn som ikke er i nærheten av å leve under så dårlige forhold som dem dr. polit. Skivenes omtaler, uten at det biologiske prinsippet har gitt familiene noen som helst beskyttelse mot omsorgsovertakelse. Det biologiske prinsipp er teori som man både fra departement og fra annet hold, herunder fylkesnemndene, fremhever, samtidig som man åpenbart vet og viser i praksis at man tar svært lite hensyn til dette prinsippet.

Følgen er at barnevernet årlig overtar omsorgen for svært mange barn som har en brukbar situasjon i hjemmet. Hvis barnevernet og fylkesnemndene virkelig hadde anerkjent det biologiske prinsippet og skjønt dets meget gode berettigelse, ville disse barna ha fått vokse opp hos sin familie og ikke blitt revet bort fra sin slekt, svært ofte også uten å få skikkelige samværsordninger. Når barna er voksne, deler de ikke sin families felles minner og historie utover omsorgsovertakelsen, det sterke savnet og sjeldne møter opp gjennom årene, og de vil også sjelden ha noen meningsfull kontakt med det tidligere fosterhjemmet.

Det er barnevernsloven § 4-12 litra a som brukes i disse tilfellene. Den hjemler omsorgsovertakelse dersom det er «alvorlige mangler ved den daglige omsorgen» eller «alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet» som barnet trenger. Det er altfor mange i barnevernet og fylkesnemndene som strekker denne bestemmelsen svært langt og gjør det biologiske prinsippet helt illusorisk. Mange psykologer nærmest livnærer seg av å gi barnevernet såkalt sakkyndige rapporter der de strekker begrepet «alvorlige mangler» svært langt og tilsynelatende ikke ofrer det biologiske prinsippet en tanke.

Man kan med god grunn spørre seg hvorfor barnevernet ikke konsentrerer seg om nettopp de barn jeg forstår dr. polit. Marit Skivenes er opptatt av, og lar andre barn får være i fred i hjemmet, eventuelt med hjelpetiltak. Det er dessverre slik at barnevernet foretrekker å ta for seg de barna som de av en eller annen grunn har kjennskap til, f.eks. fordi familien har bedt barnevernet om hjelp, økonomisk eller annen hjelp, enn å gå ut på gata for å finne barn som virkelig lider overlast. Det er derfor heller ikke uten grunn at mange er skeptisk til barnevernets hjelpefunksjon.

For mange fosterbarn går det svært dårlig.

Den internasjonale barnevernforskningen viser at det aldri (som gruppe) går bedre med dem enn om de hadde bodd hjemme — det går enten like bra eller dårligere. Dette er meget godt dokumentert i avhandlingen til den svenske forskeren Bo Vinnerljung (Fosterbarn som vuxna, Lund förlag, Lund i Sverige, 1996) der også de alarmerende forskningsresultatene som de svenske forskerne Michael Bohman og Sören Sigvardsson offentliggjorde på 80-tallet, og som viste at de tidligere fosterbarna som voksne hadde dobbelt så høy frekvens av alkoholmisbruk og kriminalitet som barn med tilsvarende bakgrunn som fikk vokse opp i såkalte risikohjem.

Jeg nevner at Vinnerljung foruten å gjennomgå det som fantes av internasjonal forskning om hvordan det går med fosterbarn, også gjennomførte egne søskenundersøkelser som viste samme negative resultater vedrørende effekten av fosterhjem.

Det som virkelig er skremmende, er at departementet, NOVAS og alle andre barnevernfaglige institusjoner later som Bo Vinnerljungs forskningsresultater ikke foreligger. En av grunnene til at dette kan skje, er at Vinnerljung selv ikke synes å være særlig opptatt av at hans forskningsresultater skal bli kjent. En annen grunn er at media har vist seg fullstendig uinteressert i denne forskningen. Hvis det går an å forestille seg tilsvarende forskning vedrørende dyr, ville media antakelig ha utvist atskillig større interesse.

Det er ut fra dette ille dersom noen nå på bakgrunn av dr. polit. Marit Skivenes uttalelser skulle tro at det er noe galt med det biologiske prinsipp. Det er utvilsomt det beste for barn å vokse opp i hjemmet selv om det skulle være innvendinger mot den faktiske omsorgen barna får. Der hvor forholdene er som Skivenes sier «forferdelige og livsfarlige», er det neppe noen som mener at det biologiske prinsippet skal slå gjennom, og det gjør det heller ikke i praksis. Det er som nevnt helt andre grunner til at barn i en slik situasjon ikke blir tatt hånd om.

Sverre Kvilhaug, advokat